Grrrr

I går skulle jeg og Ida til Vassøy. Og vi skulle ta en ferge som gikk kvart på 8 fra rett der med magasin blaa. Så da gikk vi hjemmenfra Ida sitt hus i ca 10 over 7 tiden, slik at vi kunne rekke den bussen som gjorde at vi rakk fergen. Men så satt vi der da. Ingen buss kom, og klokken krøp mot halv 8. Når bussen endelig var der var klokken blitt altfor masse, men ikke så mye at vi ikke rakk det hvis bussen kjørte kjapt! Men neeida, bussen var en av de slakke, en av dem som stopper på alle busstopp, selv om ingen skal verken av eller på. Denne bussjåføren var så sein at han gjorde dette opptil flere ganger, han bare stod på busstoppet og ventet på noe, selv om det tilsynelatende ikke var noe å vente på. Når vi hadde kommet til Kiwi rett med storhaug, der hvor broen går over Hillevågsvannet og de, så var det 3 minutter igjen til fergen skulle gå. Vi kom ikke til å rekke det, med mindre noen holdt igjen fergen! Så vi ringte til Sylvia (Guri) og Nanna for å si at de måtte holde fergen i 2 minutt. Det skulle de, og plutselig hadde vi mulighet til å rekke båten! Men så, helt ut av ingenting, mister bussjåføren noe på gulvet. Personlig tror jeg at det var en pose non stop, av ingen annen grunn enn at det er skikkelig mange ting som man helst ikke vil miste. I alle fall, sjåføren hadde noe som virket som et motorstopp rett utenfor Statens hus eller hva det heter. Der med Bunnpris i alle fall! Så satt vi der da, og prustet og hisset oss opp. Skikkelig sinte må vi ha virket. Guri ringte mange ganger og lurte på om vi kom snart. Vi prøvde alt vi kunne å få sjåføren til å kjøre, han stod bare der og lette og lette etter non-stopene sine. Den tullballen. Når han hadde stått en stund, kjørte han til neste stopp, der han stoppet igjen og lette videre. Vi hisset oss opp gang på gang, skjelte og smalt, lattertårene trillet på kinnene til Ida. Ingenting hjalp, og det var under ett minnutt igjen til båten egentlig skulle gått. Nå var det bare ett stopp igjen, men rett ved bussterminalen stoppet sjåføren igjen, denne gangen reiste han seg og tok på seg jakken, og gikk ut! Vi ble meget opprømte, for det var ingen nye sjåfører i sikte! Heldigvis kom det en slantrende, han satte seg ned i sneglefart og kjørte videre mot kaien. Så stoppet han på stoppet der vi skulle av, vi spurtet av og satt på sprang, heldigvis i høye heler. Jeg fattet fort at det gikk ikke, så jeg smalt dem av og sprang barføtt forbi både Ostehuset og Arkaden. Ida kom pustende og pesende bak meg med en giga bag, "taaa bagen, pust,pust, host,taaa bagen" var ca det hun skrek til meg. Jeg tok bagen og hun fyrte av seg skoene hun og. Vi spurtet videre, over dammer og små broer, overgangsfelt og brostein. Vi kom ned til kaien, men der var ingen båt! Vi hisset oss opp og Ida fyrte skoen sin avgårde på fortauet i sinne. Så måtte vi sitte der og kjede oss i en time, heldigvis gikk ikke bussen før en time etterpå...