Gamle og søte

I dag hadde jeg fysikkprøve. Det gikk ræva, men samma det, nå har jeg mer eller mindre tatt høstfeire og det er jo digg.
Selv om vi hadde 4 timer på en 2timersprøve, gikk jeg når klokken var ca 1030 eller noe. Dumt gjort, men alikevel.

Når jeg satt på bussen på vei hjem, så jeg noen søte mennesker jeg har sett før. De er skikkelig gamle, vanskelig å si et eksakt tall, men de er rynkete nok til å være ca 1000.
Uansett, jeg har sett disse menneskene før, og grunnen til at jeg husker dem igjen er ganske sjarmerende.
Disse to gamle menneskene er rett og slett noe av det mer bemerkelsesverdige jeg har sett i mitt (ikke så) lange liv.
De tar alltid bussen, eller, jeg ser dem alltid på bussen, så la oss si at de alltid tar bussen. De sitter alltid ved siden av hverandre. De snakker aldri sammen. Begge smiler og ser glade ut, de holder hender og ser rett og slett forelsket ut.

Du tenker gjerne, javel, et gammelt par. Men, hvis du studerer dette paret, så vil du etter en stund legge merke til at de alltid sitter og ser samme veien. Hver gang en av dem snur hodet, snur den andre hodet, og hver gang en av dem smiler til en forbipasserende, smiler den andre og, hver gang den ene beveger seg, beveg den andre seg.
Ofte sitter de å ser ut av vinduet på bussen. Av og til ser en av dem noe den andre ikke ser, og dulter borti nummer to. De sier ingenting, men peker og ser på hverandre.Som om de forteller hverandre hva de ser og hva de synes om det, men de sier ingenting. Noen ganger beveger den ene leppene, men det kommer ingen lyd. Så smiler og ler de begge, eller begge ser alvorlige, betenkte eller forundrede ut, som om de har fortalt en vits, sett noe fælt eller urovekkende, alt etter som. Utenfor vinduet er det som oftetst helt normale tilstander. Ingenting spesielt morsomt, urovekkende eller fælt. Så fortsetter de å stirre ut av vinduet, helt til det skjer noe igjen.

En dag satt jeg ved siden av dem på busstoppet. Mannen så noe på bakken og dultet borti konen og pekte på det. De sa ingenting, men konen smilte og nikket og de vekslet blikk og mannen reiste seg opp, gikk et lite stykke og bøyde seg ned. Han plukket opp en liten mynt og stavret seg tilbare til sin kone. Hun tok imot den og begge smilte og lo godt, som om de nettopp hadde mimret over noe som skjedde for lenge siden. S la hun mynten i lommen og de fortsatte å vente på bussen hånd i hånd.

Det jeg prøver å forklare her er at det gamle bussparet snakker til hverandre uten ord. Hele tiden gjør de det, de ler og koser seg i hverandres selskap, uten å si et ord til hverandre. De forstår hverandre, uten at de trenger å snakke for å forklare. De kjenner hverandre så godt at de vet nøyaktig hva den andre skal si, hva den tenker og hva den føler. De ser ut til å utfylle hverandre så uendelig perfekt, at jeg ikke klarer å se for meg en av dem alene.
Jeg lurer meg på om de er så lykkelige som de ser ut? For et liv de må ha levd i sammen, de ser ut til å ha assosiasjoner til alt, interne historier om alle ting de kjører forbi mellom Stavanger og Sandnes. De har ingenting usagt, de trenger ikke en gang fortelle den andre hva de ler av, begge vet hva den andre syns er morsomt, og ler med, dette har de gjort hele livet. De ser ut som om de har tilbrakt hvert minutt av livet i hverandres selskap, at de kjenner hverandre som de kjenner seg selv.

Tenk å ha et slikt forhold. Å leve med en person som kjenner deg ut og inn, vet hva du vil le av, gråte av, bli forskrekket av eller sint av. Tenk å kjenne en person så godt at du vet nøyaktig hva de foretar seg i alle dagligdagse og kanskje mindre dagligdagse situasjoner? Det er da jeg begynner å lure på hvor godt jeg faktisk kjenner meg selv.
Det er rart å tenke på at to mennesker som bussparet kjenner hverandre så godt at de ikke snakker, men jeg ikke aner hva jeg holder på med, og jeg er bare en person.