Det å stå opp er på ingen måter min ting. Spesielt ikke nå for tiden, når det første jeg ser når jeg våkner er mørke og kulde. Når det kjennes ut som om den ene armen din har ramlet av, men at den bare har ligget utenfor dynen, og det kommer litt frostrøyk ut av munen når du puster.
Det første som er fælt med å stå opp er ringekloken min. Uansett hvilken ringetone jeg bruker så ender jeg alltid, alltid, alltid opp med å bli helt sykt lei av den. Nå for tiden har jeg en sang fra Mannen Som Elsket Yngve- Fortapt. Det er jo i og for seg en fin og flott sang, men etter å vokne til den i over et år begynner den å gå meg på nervene. Når man da først har slåt av den irriterende vekkerklokken, så er det jammen et til problem som skal løses. Det er å komme seg opp av sengen. Jeg vil nesten påstå at det er et av de største problemene jeg møter på en helt normal dag. Når du ligger i sengen og det er varmt og godt og mykt og så må du jammen bare reise deg opp og bevege deg ut i kulden. Jeg har i mange år prøvd å finne løsningen på dette problemet, men det er ikke ut til at jeg kommer til å komme noen vei. Det siste nye er nå å sove meg ullbukse og ullsokker. Det er utrolig digg, men jeg må ærlig innrømme at det er like forbannet kaldt å stå opp selv om jeg har masse klær på. Jeg har konkludert med at det eneste som hjleper er å ha en varm og god genser og bukse rett utenfor dynen. Hvis du er skikkelig kald, så kan det kanskje være en god ide å sove med disse klærne ved siden av deg i senga, da varmer du dem nelig opp uten at du gjør den dumme tabben at du har klærne på. Det ultimate er jo det at du bare tar med dynen ut av sengen, men da må du jo tilbake med dynen etterpå, og det er jo ganske stress en tidlig morgen.
Men hvis du ikke har anledning til å legge frem klær eller av en eller annen grunn glemmer det, hva i alle dager skal man da gjøre? Å gå på problemet steg for steg er en meget dum ide. Du tenker kanskje at du bare vender deg til kulden, men det gjør du altså ikke. Du blir bare fryktelig kald. Til og med når du bare ligger og tenker på om du skal stå opp blir du kald. "123 OPP" har i mange år vært min personlige favorittmetode. Bortsett fra at den å ingen måte fungerer før du har gjort det ca 10 ganger, er den ganske bra. Nei, jeg har lært at det er ganske viktig å bare få det overstått. Hoppe uti det, eller utav det om du vil.
Mitt problem er at jeg må oppholde meg inne på rommet mitt i opptil flere miutter etter at jeg har stått opp for å finne meg klær. Nok en grunn til å ha system i klesskapet-_-
Men jaja. Håper du har lært noe av mine mange metoder, skal si ifra hvis jeg får et gjennombrudd i forskningen.
P.S. Odd Børretzen er helt enig med meg. Hør på sangen Stå Opp. Hahaha. Han er så kul!
torsdag 30. oktober 2008
tirsdag 28. oktober 2008
Vinter
Min yndlingsårstid er uten tvil vinteren. Ikke bare fordi man kan være kul og gå med selbuvotter, luer og skjerf av forskjellige slag, eller fordi julen kommer og man kan kjøpe pepperkaker, pepperkakedeig og julebrus i butikkene. Man kan ha på en hel haug med klær, uten å bli for varm. Se på folk som sklir rundt fordi de har dårlige sko. Drikke opptil flere koper med kao, te eller kaffe uten å bli overopphetet. Man kan ha på ullsokker og ullundertøy og ha varmeflaske i sengen når man legger seg, og når man går ut så får man rød nese. Ogman kan tenne i peisen når som helst og se på julefilmer eller høre på julesanger.
Det aller, aller, aller viktigste med vinteren er at snøen kommer!!! Jess! Det finnes ingen bedre følelse enn å stå opp og se ut av vinduet og se at verden er dekket av snø. Hvit, myk, deilig snø som ligger over fjellene og gressplenene. Nå har snøen begynt å legge seg i fjellene folkens! Jeg slenger med et bilde av Fidjeland skitrekk fra tidligere i dag:
Det som kanskje er enda bedre enn bare snøen i seg selv, er alt man kan gjøre med snøen, jeg nevner i fleng; ake,snowboard, ski, kjelker, spark, søppelposer, bademadrasser osv. Ja, her var det kanskje en del ting som innebar å renne fort ned en bakke på et eller annet. Og det er akkurat det snø er laget til! At mennesker skal kunne skli rundt og kose seg glugg i hjel. Jeg personlig er en ivrig snowboarder, men også søppelpose, ligge-akebrett og vanlig akebrett er også noen av mine favoritter. På snowboard er det på mange måter følesen av mestring som er tingen, mens det på de andre tingene er det stikk motsatte. Mang en gang har jeg kjørt uti en eller annen ukjent bekk, eller inn i et tre fordi jeg har mistet kontrollen på søppelposen min. Men det er like festlig hver gang.
Meg og noen Sirdals-berter var forekspempel ute og rant på ligge-akebrett for en tid tilbake. Det var som vanlig ekstremt gøy. Vi rant i den bratteste og mest svingete veien i øvre Sirdal (ca:P). Det vil si at det var på en smal, smal vei som slynger seg nedover en halvstor fjelltopp. Veien er dekket av trær, busker, elver og diverse på den ene siden, og ganske bratt skog på den andre. Her suste vi nedover, 3 på brettet, uten noen som helst kontroll. Vi føk etter tur uti elver, inn i trær og ned i den bratte skogen. Etter at vi hadde gjort dette et par millioner ganger, begynte det å bli en smule kjedelig. Så vi bestemte oss for å kjøre på med en riktig så dristig utfordring: barnetrekket. Barnetrekket er ikke en mini-bakke, som mange tror, men en rimelig bratt bakke. Men, tøffe som vi er, vi suste utfor. Og kræsjet i de fleste trærne og bare områdene i barnetrekket. Brettet fløy nedover uten oss, mens vi rullet og tumlet nedover bakkene. Når vi kom over den største skrekken, var det gøy som bare det! Dette virker kanskje som en skrekkhistorie, men det er essensen av akebrettkjøring: å kjøre uten å ha kontroll. Helst ut en bakke der du uten tvil må miste all kontroll du noengang har oppnådd på et stillestående brett.
Det aller, aller, aller viktigste med vinteren er at snøen kommer!!! Jess! Det finnes ingen bedre følelse enn å stå opp og se ut av vinduet og se at verden er dekket av snø. Hvit, myk, deilig snø som ligger over fjellene og gressplenene. Nå har snøen begynt å legge seg i fjellene folkens! Jeg slenger med et bilde av Fidjeland skitrekk fra tidligere i dag:
Det som kanskje er enda bedre enn bare snøen i seg selv, er alt man kan gjøre med snøen, jeg nevner i fleng; ake,snowboard, ski, kjelker, spark, søppelposer, bademadrasser osv. Ja, her var det kanskje en del ting som innebar å renne fort ned en bakke på et eller annet. Og det er akkurat det snø er laget til! At mennesker skal kunne skli rundt og kose seg glugg i hjel. Jeg personlig er en ivrig snowboarder, men også søppelpose, ligge-akebrett og vanlig akebrett er også noen av mine favoritter. På snowboard er det på mange måter følesen av mestring som er tingen, mens det på de andre tingene er det stikk motsatte. Mang en gang har jeg kjørt uti en eller annen ukjent bekk, eller inn i et tre fordi jeg har mistet kontrollen på søppelposen min. Men det er like festlig hver gang.
Meg og noen Sirdals-berter var forekspempel ute og rant på ligge-akebrett for en tid tilbake. Det var som vanlig ekstremt gøy. Vi rant i den bratteste og mest svingete veien i øvre Sirdal (ca:P). Det vil si at det var på en smal, smal vei som slynger seg nedover en halvstor fjelltopp. Veien er dekket av trær, busker, elver og diverse på den ene siden, og ganske bratt skog på den andre. Her suste vi nedover, 3 på brettet, uten noen som helst kontroll. Vi føk etter tur uti elver, inn i trær og ned i den bratte skogen. Etter at vi hadde gjort dette et par millioner ganger, begynte det å bli en smule kjedelig. Så vi bestemte oss for å kjøre på med en riktig så dristig utfordring: barnetrekket. Barnetrekket er ikke en mini-bakke, som mange tror, men en rimelig bratt bakke. Men, tøffe som vi er, vi suste utfor. Og kræsjet i de fleste trærne og bare områdene i barnetrekket. Brettet fløy nedover uten oss, mens vi rullet og tumlet nedover bakkene. Når vi kom over den største skrekken, var det gøy som bare det! Dette virker kanskje som en skrekkhistorie, men det er essensen av akebrettkjøring: å kjøre uten å ha kontroll. Helst ut en bakke der du uten tvil må miste all kontroll du noengang har oppnådd på et stillestående brett.
mandag 27. oktober 2008
Småbarnsforelskelser
Når jeg var liten og søt så hadde jeg en rar smak. Ikke bare i mat, film, musikk, men også i gutter. Eller menn. For gutter var uaktuelt, jeg likte bare menn som var på TV. Flaut, men sant.
Når jeg var liten så ble jeg som de aller fleste småjenter meget forelsket i folk jeg syns var kule. Men, selv om jeg syns de var kule og hotte, så turte jeg ikke si det til noen. Ingen fik noen gang vite om alle jeg syns var dødsdelige når jeg var ca 6-7-8 år. Alikevel husker jeg det meste jeg gikk og tenkte på om disse folka. Og jeg syns at de var hotte. Kanskje ikke alltid fordi de VAR hotte, men fordi de gjorde noe som var skikkelig fett og imponerendes.
Men nå skal det avsløres folkens. Alle guttene jeg kommer på som jeg var ekstremt avstandsforelsket i når jeg var liten kommer nå på rekke og rad:
- Simbad Sjøfarer
- Simba i løvenes konge (ja, han er en løve, og en kjekkas)
- John Smith i Pochahontas
- Nagel i Beat for Beat
- Herkules
- Jesse Metcalfe når han spillte i Passions. Altså før han ble kjent.
- Han EEEEKLE i hotel cæsar... Jens August :S
- Eieren til Rex i programmet Rex
- Knut Nærum
- Udyret når han blir prins i Skjønnheten og Udyret
- Jesus i Jesus og Josefine
Det er jo selvsagt han pene mørke det er snakk om her. Ikke hun eeekle Josefine
- Asgeir
- Heismann Hå
- Arve Juritzen
Som jeg sa, jeg hadde rar smak. Men det som er enda rarere er at jeg faktisk syns at mange av disse heltene er ganske digg enda. Foreksempel: Simba, John Smith og Udyret som prins. Ja, jeg vet at de er tegnefilmfigurer og i noen tilfeller dyr, men jeg bare spør: har noen hørt et barskere brøl enn det Simba lager? <3
Når jeg var liten så ble jeg som de aller fleste småjenter meget forelsket i folk jeg syns var kule. Men, selv om jeg syns de var kule og hotte, så turte jeg ikke si det til noen. Ingen fik noen gang vite om alle jeg syns var dødsdelige når jeg var ca 6-7-8 år. Alikevel husker jeg det meste jeg gikk og tenkte på om disse folka. Og jeg syns at de var hotte. Kanskje ikke alltid fordi de VAR hotte, men fordi de gjorde noe som var skikkelig fett og imponerendes.
Men nå skal det avsløres folkens. Alle guttene jeg kommer på som jeg var ekstremt avstandsforelsket i når jeg var liten kommer nå på rekke og rad:
- Simbad Sjøfarer
- Simba i løvenes konge (ja, han er en løve, og en kjekkas)
- John Smith i Pochahontas
- Nagel i Beat for Beat
- Herkules
- Jesse Metcalfe når han spillte i Passions. Altså før han ble kjent.
- Han EEEEKLE i hotel cæsar... Jens August :S
- Eieren til Rex i programmet Rex
- Knut Nærum
- Udyret når han blir prins i Skjønnheten og Udyret
- Jesus i Jesus og Josefine
Det er jo selvsagt han pene mørke det er snakk om her. Ikke hun eeekle Josefine
- Asgeir
- Heismann Hå
- Arve Juritzen
Som jeg sa, jeg hadde rar smak. Men det som er enda rarere er at jeg faktisk syns at mange av disse heltene er ganske digg enda. Foreksempel: Simba, John Smith og Udyret som prins. Ja, jeg vet at de er tegnefilmfigurer og i noen tilfeller dyr, men jeg bare spør: har noen hørt et barskere brøl enn det Simba lager? <3
fredag 24. oktober 2008
BAB!
Siden sist jeg blogget har jeg gjort MASSE! Jeg har blant annet:
- Hatt en villt vanskelig mateprøve:(
- Funnet masse ny, kul musikk. Det vil si, Jeg vet om masse musikk jeg skal laste ned når LimeWiren min er oppe og går igjen.
- Jeg har spist (kylling) bab i Bergen!
- Jeg har vært i Bææærgen. Logisk nok:P
- Spist en boks med Belgiske trøfler på 10 minutt
- Fått et nytt kallenavn
- Strikket en lue til Kjersti
- Jeg har ryddet rommet! WOW
- Jeg har ikke sett EN eneste episode av Greys:O
- Ikke spilt gitar en eneste gang
- Kjøpt garn til å hekle lue til Elena
- Fillen meg fått dreads!!
Ja, den siste er rimelig WOW! Håhå. Men jess, du leste riktig, jeg har fått dreads:) Og jeg elsker dem:) hoho
Nå er jeg alene for helgen, og fortsetter å rydde rommet NU!
- Hatt en villt vanskelig mateprøve:(
- Funnet masse ny, kul musikk. Det vil si, Jeg vet om masse musikk jeg skal laste ned når LimeWiren min er oppe og går igjen.
- Jeg har spist (kylling) bab i Bergen!
- Jeg har vært i Bææærgen. Logisk nok:P
- Spist en boks med Belgiske trøfler på 10 minutt
- Fått et nytt kallenavn
- Strikket en lue til Kjersti
- Jeg har ryddet rommet! WOW
- Jeg har ikke sett EN eneste episode av Greys:O
- Ikke spilt gitar en eneste gang
- Kjøpt garn til å hekle lue til Elena
- Fillen meg fått dreads!!
Ja, den siste er rimelig WOW! Håhå. Men jess, du leste riktig, jeg har fått dreads:) Og jeg elsker dem:) hoho
Nå er jeg alene for helgen, og fortsetter å rydde rommet NU!
søndag 19. oktober 2008
100 000
Innbygger nr 100 000 i Stavanger. En kul person. En koselig kar. En snill og hyggelig venn.
Nei, det er ikke meg. Bjørn Sebastian Lorentzen, født 15. februar 1992. Innbygger nummer 100 000. Han er faktisk så kul at ordføreren kom i egen person for å møte ham når han ble født. Eller, okei, kanskje han hadde andre intensjoner enn som så, men jeg (og sikkert Bjørn) liker å tro at det var på grunn av kulheten hans.
For Bjørn er ganske kul. For eksempel er han så kul at han snakker og går i søvne. Noe som er fryktelig festlig for unger i 8-9-10 års alderen å tulle med, for eksempel når de er på tur i Frankrike. Da er det mye bølling som skal gjøres, og hvem er vel et bedre sovende mål enn en kar som snakker og går i søve? Jeg skal ikke gå inn i detaljer på denne historien, men regner med at vedkommende er litt flau over hendelsene.
En annen kul ting Bjørn gjør er at han står på ski. Han er ganske god og. Faktisk så god at han er sponset! Woo. Ganske fett. Og siden jeg er hans spesielle venn, har han lovet meg, snill som han er, at jeg skal få bli med han på turne når den tid kommer:) Takk Bjørn, du er best<3
Han går på Hetland vidergående skole i 1. klasse. Noe som faktisk ikke er så kult som man skulle tro siden Bjørn går der. Han hadde nok vært hakket kulere hvis han gikk på Kongsgård, men den gang ei. Han er en ekte skap-steiner-kid, som går med eurytmikjole og blomsterkrans når ingen ser ham.Også snakker han tysk, engelsk og norsk som en gud.
Før i tiden var soundtracket til Bjørn dette:
Pottan Pat, Pottan Pat
Med sin fatte og hvide taaaaatt!
Alltid tidli yyyte,
På sin pottan ryyte,
tar han heile potten med et miiiiiil!!!!
Dette ble gjerne sunget opptil 1000 ganger på en dag, med krystallklar stemme uten et eneste hint av falskhet, i årene 1994-1995, fra en liten søt gutt med platinablondt hår. Hvis du lurer på hvilken sang det skulle være så sjekk ut denne linken: http://www.youtube.com/watch?v=oLzgj-QfPbI
Jess. Det var Bjørn i et nøtteskall.
Nei, det er ikke meg. Bjørn Sebastian Lorentzen, født 15. februar 1992. Innbygger nummer 100 000. Han er faktisk så kul at ordføreren kom i egen person for å møte ham når han ble født. Eller, okei, kanskje han hadde andre intensjoner enn som så, men jeg (og sikkert Bjørn) liker å tro at det var på grunn av kulheten hans.
For Bjørn er ganske kul. For eksempel er han så kul at han snakker og går i søvne. Noe som er fryktelig festlig for unger i 8-9-10 års alderen å tulle med, for eksempel når de er på tur i Frankrike. Da er det mye bølling som skal gjøres, og hvem er vel et bedre sovende mål enn en kar som snakker og går i søve? Jeg skal ikke gå inn i detaljer på denne historien, men regner med at vedkommende er litt flau over hendelsene.
En annen kul ting Bjørn gjør er at han står på ski. Han er ganske god og. Faktisk så god at han er sponset! Woo. Ganske fett. Og siden jeg er hans spesielle venn, har han lovet meg, snill som han er, at jeg skal få bli med han på turne når den tid kommer:) Takk Bjørn, du er best<3
Han går på Hetland vidergående skole i 1. klasse. Noe som faktisk ikke er så kult som man skulle tro siden Bjørn går der. Han hadde nok vært hakket kulere hvis han gikk på Kongsgård, men den gang ei. Han er en ekte skap-steiner-kid, som går med eurytmikjole og blomsterkrans når ingen ser ham.Også snakker han tysk, engelsk og norsk som en gud.
Før i tiden var soundtracket til Bjørn dette:
Pottan Pat, Pottan Pat
Med sin fatte og hvide taaaaatt!
Alltid tidli yyyte,
På sin pottan ryyte,
tar han heile potten med et miiiiiil!!!!
Dette ble gjerne sunget opptil 1000 ganger på en dag, med krystallklar stemme uten et eneste hint av falskhet, i årene 1994-1995, fra en liten søt gutt med platinablondt hår. Hvis du lurer på hvilken sang det skulle være så sjekk ut denne linken: http://www.youtube.com/watch?v=oLzgj-QfPbI
Jess. Det var Bjørn i et nøtteskall.
onsdag 15. oktober 2008
Dagens
Dagen i dag var en festlig dag. Her er dagens høydepunkt:
- At Elena var hos meg når jeg voknet. Det var lenge sia gitt!
- Et kolosalt morsomt fall på vei til bussen. Hahahaha. Jeg ler fremdeles.
- Film i SOS´en som var fryktelig festlig. "Salmer fra kjøkkenet" hoho. "Jeg MÅ dusje neste uke" :P
- Minibanken som åpnet seg opp når vi lente oss på den. Ja, det er et fenomen jeg aldri før har sett. Den bare åpnet seg opp som en elektrisk skyvedør og viste oss invollene til minibanken.
- Når Elena var så slaff i klyfa at hun mistet telefonen sin oppi kaokoppen på Sjokoladepiken
- Jeg bestemte meg for å kalle kakao for "kao" fra nå av
- Jeg tok toget fra Stavanger til Egersund for (nesten) ingenting
- Jeg spiste kinamat<3
- Min snart ferdige lue har ikke så veldig mye kondom-form lenger
- Jeg så at de har begynt å produsere julebrus i brus-øl-cider butikken/fabrikken i Egersund. Vet ikke om jeg er glad eller sur for det:P
Selv om alt dette utgjorde en moro dag, så skal jeg fortelle litt om mitt katastrofale fall. Haha.
Så. Jeg og Elena var ganske treige av en eller annen grunn i dag morges. Så når vi endelig kom oss ut av huset begynte vi å traske rimelig fort mot bussen. Heldigvis hadde vi rukket å lage oss te og kaffe før vi gikk, så vi hadde hver vår kopp i hånden, jeg hadde den fiiine som jeg fikk av Mette og Ida til bursdagen min (Tusen takk<3) og Elena hadde min gamle luser-kopp. Elena hadde i tillegg til kopp og ryggsekk også en gigantisk bag som veide sånn ca 100kg. Siden hun hadde så mye å bære på, så tok jeg koppen hennes.
Så der travet vi oppover bakken mot busstoppet, jeg med en kopp i hver hånd, og hun med en svær bag. Når vi har komet ca halvveis opp bakken, ser vi at bussen runder hjørnet. Da vet alle drevne buss-folk at det bare er til å løpe det beina bærer. Så vi løp som vinden oppover bakken.
Når vi er rett ved innkjørselen der solliveien munner ut i hovedveien, åltså RETT ovenfor busstoppet, skjer det. Jeg faller. Så lang som jeg er, rett på trynet, midt i veien. Når jeg ser opp etter et sekund på bakken ser jeg rett opp i ansiktet til Ida. Jeg begynner å le, noe som er ganske stress når du har løpt i oppoverbakke i et minutt og er rimelig andpusten. Jeg kikker på Elena som roptet: går det bra? med en meget alvorlig mine. Så jeg ler og ler og prøver å komunisere at det gikk bra. Og hun ler og ler. Jeg ler, Ida ler, Elena ler. Det var fryktelig underholdende.
Mens jeg enda ligger der på bakken ser jeg bussen kjøre stille forbi en meter ifra. Jeg ler enda mer og støtter meg i Elena sin te som er sølt over alt for å reise meg opp. Jeg ler så alvorlig mye at jeg ikke klarer å tenke på å rekke bussen. Når vi har ledd en god stund går vi til busstoppet, jeg noe forsiktig i frykt for å falle igjen. Jeg titter ned på mitt venstre bukseben som avslører en rift på kneet med en ganske vondt og blødende sår bak. Jeg flirer litt i skjegget mens jeg tar meg en slurk av min nå litt bulkete og oppskrapte kopp. Senere på dagen oppdaget jeg et ganske stort skrubbsår på venstre albu i tillegg. For en strålende festlig morgen, til tross for skader !
- At Elena var hos meg når jeg voknet. Det var lenge sia gitt!
- Et kolosalt morsomt fall på vei til bussen. Hahahaha. Jeg ler fremdeles.
- Film i SOS´en som var fryktelig festlig. "Salmer fra kjøkkenet" hoho. "Jeg MÅ dusje neste uke" :P
- Minibanken som åpnet seg opp når vi lente oss på den. Ja, det er et fenomen jeg aldri før har sett. Den bare åpnet seg opp som en elektrisk skyvedør og viste oss invollene til minibanken.
- Når Elena var så slaff i klyfa at hun mistet telefonen sin oppi kaokoppen på Sjokoladepiken
- Jeg bestemte meg for å kalle kakao for "kao" fra nå av
- Jeg tok toget fra Stavanger til Egersund for (nesten) ingenting
- Jeg spiste kinamat<3
- Min snart ferdige lue har ikke så veldig mye kondom-form lenger
- Jeg så at de har begynt å produsere julebrus i brus-øl-cider butikken/fabrikken i Egersund. Vet ikke om jeg er glad eller sur for det:P
Selv om alt dette utgjorde en moro dag, så skal jeg fortelle litt om mitt katastrofale fall. Haha.
Så. Jeg og Elena var ganske treige av en eller annen grunn i dag morges. Så når vi endelig kom oss ut av huset begynte vi å traske rimelig fort mot bussen. Heldigvis hadde vi rukket å lage oss te og kaffe før vi gikk, så vi hadde hver vår kopp i hånden, jeg hadde den fiiine som jeg fikk av Mette og Ida til bursdagen min (Tusen takk<3) og Elena hadde min gamle luser-kopp. Elena hadde i tillegg til kopp og ryggsekk også en gigantisk bag som veide sånn ca 100kg. Siden hun hadde så mye å bære på, så tok jeg koppen hennes.
Så der travet vi oppover bakken mot busstoppet, jeg med en kopp i hver hånd, og hun med en svær bag. Når vi har komet ca halvveis opp bakken, ser vi at bussen runder hjørnet. Da vet alle drevne buss-folk at det bare er til å løpe det beina bærer. Så vi løp som vinden oppover bakken.
Når vi er rett ved innkjørselen der solliveien munner ut i hovedveien, åltså RETT ovenfor busstoppet, skjer det. Jeg faller. Så lang som jeg er, rett på trynet, midt i veien. Når jeg ser opp etter et sekund på bakken ser jeg rett opp i ansiktet til Ida. Jeg begynner å le, noe som er ganske stress når du har løpt i oppoverbakke i et minutt og er rimelig andpusten. Jeg kikker på Elena som roptet: går det bra? med en meget alvorlig mine. Så jeg ler og ler og prøver å komunisere at det gikk bra. Og hun ler og ler. Jeg ler, Ida ler, Elena ler. Det var fryktelig underholdende.
Mens jeg enda ligger der på bakken ser jeg bussen kjøre stille forbi en meter ifra. Jeg ler enda mer og støtter meg i Elena sin te som er sølt over alt for å reise meg opp. Jeg ler så alvorlig mye at jeg ikke klarer å tenke på å rekke bussen. Når vi har ledd en god stund går vi til busstoppet, jeg noe forsiktig i frykt for å falle igjen. Jeg titter ned på mitt venstre bukseben som avslører en rift på kneet med en ganske vondt og blødende sår bak. Jeg flirer litt i skjegget mens jeg tar meg en slurk av min nå litt bulkete og oppskrapte kopp. Senere på dagen oppdaget jeg et ganske stort skrubbsår på venstre albu i tillegg. For en strålende festlig morgen, til tross for skader !
tirsdag 14. oktober 2008
Vær
Hehe. Ok, det er kanskje litt teit å snakke om vær, som de fleste vet så blir jo dette temaet brukt som småprat-tema dag ut og dag inn. Men hvorfor i alle dager skal vi se på det som et kjedelig tema bare fordi vi snakker om det med mennesker som vi kanskje ikke vet hva vi skal si til? Jeg for min del snakker om været med alle. Jeg liker været. Eller, ikke alle typer vær, men jeg liker å snakke om været. Ikke fordi jeg ikke har annet å snake om, men fordi jeg synes det er interesant. Har du kanskje sett ut på morgenen når du står opp? Eller på kvelden? Eller en tåkete aften? Været er vakkert og kult og interesant. Sådetså.
Men det som irriterer meg ved været er ikke det samme som alle andre som bor i Stavanger irriterer seg over. Jeg irriterer meg nemlig ikke så mye over regn og vind! Hehe. Ikke irriterer jeg meg for snø heller, når den tid komer. Tvert imot, jeg elsker snø. For meg kunne det vært snø hele året! Tåke er og en av mine favoritter. Det er så kult når tåken ligger overalt og du nesten ikke kan se noe. Ja, vær er som sagt generelt kult! Jeg sier som en eller annen regntøyreklame: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!
Det som irriterer meg med været er at det aldri klarer å bestemme seg for hvordan det skal være. På høsten er det værst. Hva i alle dager skal jeg kle meg med når jeg på ingen måte kan forutse hvilken vending været vil ta? Det er fryktelig vanskelig. For jeg liker ikke å være for varm eller for kald, å bli bløt eller sølete, jeg vil vite hvordan været skal være når jeg kler meg. Men neida. Det er klin umulig, spesielt i Stavanger. Bare i dag har det vært skinnende sol, overskyet, kaldt, varmt, pøsregn og yr. Woho. Hva i alle dager skal jeg kle på meg da?
I dag tok jeg et dumt valg. Ullgenser. Selvfølgelig fordi det var kaldt i morges når jeg gikk ut. Men så, etter en time på skolen var det jammen solskinn, og genseren min er altfor varm. Ikke kunne jeg ta den av heller, for jeg har verdens styggeste genser under. Så da satt jeg der i varmen. Og tenkte på været. Dustevær.
Et annet dilemma er når du tror det er varmt. Eller, at det er varmt på morgenen, også plutselig blir det kaldt. Så sitter du der i shorts og t-skjorte, med gåsehud på hele deg, og hakker tenner. Jippii.
Men det som irriterer meg ved været er ikke det samme som alle andre som bor i Stavanger irriterer seg over. Jeg irriterer meg nemlig ikke så mye over regn og vind! Hehe. Ikke irriterer jeg meg for snø heller, når den tid komer. Tvert imot, jeg elsker snø. For meg kunne det vært snø hele året! Tåke er og en av mine favoritter. Det er så kult når tåken ligger overalt og du nesten ikke kan se noe. Ja, vær er som sagt generelt kult! Jeg sier som en eller annen regntøyreklame: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!
Det som irriterer meg med været er at det aldri klarer å bestemme seg for hvordan det skal være. På høsten er det værst. Hva i alle dager skal jeg kle meg med når jeg på ingen måte kan forutse hvilken vending været vil ta? Det er fryktelig vanskelig. For jeg liker ikke å være for varm eller for kald, å bli bløt eller sølete, jeg vil vite hvordan været skal være når jeg kler meg. Men neida. Det er klin umulig, spesielt i Stavanger. Bare i dag har det vært skinnende sol, overskyet, kaldt, varmt, pøsregn og yr. Woho. Hva i alle dager skal jeg kle på meg da?
I dag tok jeg et dumt valg. Ullgenser. Selvfølgelig fordi det var kaldt i morges når jeg gikk ut. Men så, etter en time på skolen var det jammen solskinn, og genseren min er altfor varm. Ikke kunne jeg ta den av heller, for jeg har verdens styggeste genser under. Så da satt jeg der i varmen. Og tenkte på været. Dustevær.
Et annet dilemma er når du tror det er varmt. Eller, at det er varmt på morgenen, også plutselig blir det kaldt. Så sitter du der i shorts og t-skjorte, med gåsehud på hele deg, og hakker tenner. Jippii.
søndag 12. oktober 2008
Lua mi
Jeg hekler en lue. Den er helt brun og skal ha sennepsgul dusk på. Den skal bli skikkelig kul. Eneste problemet er at jeg ikke kan hekle. Jeg kan strikke og sy, men ikke hekle. Jeg har aldri lært det, selv ikke på steinerskolen. Midt i hekle-perioden bodde jeg nemlig i Spania. Ja, suger når det skjer!
Det vil si, jeg kan jo hekle, men ikke bra. Jeg kan hekle rundt og rundt, men ikke mer. Ikke kan jeg starte eller slutte eller noe annet enn å lage rette masker rundt og rundt. Flotte greier, for en lue er ganske komplisert å hekle. Ikke bare må du hekle rundt og rundt, men du må tenke hvordan det skal være i tillegg, tenke om jeg må lage 2 masker i ett hull eller bare en maske i ett hull og så videre og så videre. Det er skikkelig stress. Og i tillegg får jeg vondt i langefingeren min på venstre hånd. Men til tross for alt dette hekler jeg min egen lue. Og den skal bli kul som få.
Jadda
Det vil si, jeg kan jo hekle, men ikke bra. Jeg kan hekle rundt og rundt, men ikke mer. Ikke kan jeg starte eller slutte eller noe annet enn å lage rette masker rundt og rundt. Flotte greier, for en lue er ganske komplisert å hekle. Ikke bare må du hekle rundt og rundt, men du må tenke hvordan det skal være i tillegg, tenke om jeg må lage 2 masker i ett hull eller bare en maske i ett hull og så videre og så videre. Det er skikkelig stress. Og i tillegg får jeg vondt i langefingeren min på venstre hånd. Men til tross for alt dette hekler jeg min egen lue. Og den skal bli kul som få.
Jadda
Wæ
Hvorfor i alle dager lager mennesker skummle filmer? Jeg forstår romantiske, action, komedie og det meste imellom, men skrekkfilmer? Hva er poenget? Hvor gøy kan det være å lage en film der alle som ser den holder på å gå ut av kinosalen fordi de er redde? Personlig er jeg ikke glad i skrekkfilmer. Men, jeg ser på dem alikevel. Og jeg blir like redd hver gang, og hver gang lover jeg meg selv at jeg skal slutte med det tullballet. Men neida. Gang på gang sitter jeg der og gjemmer meg for monstre, spøkelser, voldtektsmenn og psykopater med fingrene i ørene og så smale øyne at jeg bare såvidt klarer å skimte handlingen.
Min største bekymring er skuespillerne. Stakkars mennesker! Tenk å løpe rundt med en "gal voldtektsmann" bak deg, gang på gang! Selv om det ikke er ekte, må det være fryktelig skremmende og ikke minst traumatisk. Jeg hadde trolig blitt gal hvis jeg måtte spille i en skrekkfilm. Jeg tviler ikke på at minst 90% av alle som har spilt i en skrekkfilm har fått alvorlig problemer i ettertid.
Min stakkars far har alvorlige problemer med skumle filmer. For ham er ikke problemet at han ser skrekkfilmer, for det nekter han. Hans problem er at det i nesten alle filmer finnes et skremmede moment. Hvis det i en film for eksempel hopper en mann fram fra bak en dør, eller kameraet snur seg i en merkelig vinkel litt raskere enn vanlig, da blir pappa redd. Ikke sånn mandig redd, at han rister på hodet og ler en liten "høhø" latter. Han hopper, roper og banner. Etterpå er han skvetten som få. I grunnen ganske lite mandig. Som oftest blir han sint fordi noen har gjort en så idiotisk ting som å gjøre filmen om til en skrekkfilm. Dette skjer rimelig ofte, for min far har mange filmer.
Min største bekymring er skuespillerne. Stakkars mennesker! Tenk å løpe rundt med en "gal voldtektsmann" bak deg, gang på gang! Selv om det ikke er ekte, må det være fryktelig skremmende og ikke minst traumatisk. Jeg hadde trolig blitt gal hvis jeg måtte spille i en skrekkfilm. Jeg tviler ikke på at minst 90% av alle som har spilt i en skrekkfilm har fått alvorlig problemer i ettertid.
Min stakkars far har alvorlige problemer med skumle filmer. For ham er ikke problemet at han ser skrekkfilmer, for det nekter han. Hans problem er at det i nesten alle filmer finnes et skremmede moment. Hvis det i en film for eksempel hopper en mann fram fra bak en dør, eller kameraet snur seg i en merkelig vinkel litt raskere enn vanlig, da blir pappa redd. Ikke sånn mandig redd, at han rister på hodet og ler en liten "høhø" latter. Han hopper, roper og banner. Etterpå er han skvetten som få. I grunnen ganske lite mandig. Som oftest blir han sint fordi noen har gjort en så idiotisk ting som å gjøre filmen om til en skrekkfilm. Dette skjer rimelig ofte, for min far har mange filmer.
torsdag 9. oktober 2008
Elenas betrayl
Nå hadde jeg gledet meg til Elena kom hjem. Slik at vi kunne se Greys og de. Ja, jeg savner henne. Men kommer Elena hjem? NEI. Den forræderen skal visst plutselig til Drammen, verdens desidert styggeste by med ca 3 innbygere. Du tenker kanskje "stakars Elena, hun må få gjøre hva hun vil" men der tar dere feil. I og med at Elena bor alene har jeg selv utnevt meg som hennes verge (uten at hun vet det) så hun skal i prinsippet gjøre som jeg sier. Men neida. Her drar hun til Drammen uten at jeg vet om det eller har et ord å si. Bitch. Hva mener hun jeg skal gjøre denne helgen? Hæhæ? Bitch. Takk for ingenting! :( Hardt å være forelder! Det er synd på meg.
Alle dere andre som er på ferie i ferien, jeg savner dere og, men som dere forstår så hadde jeg og Elena unevnte planer, som hun tråkket og tygde på uten å tenke på andre.
Alle dere andre som er på ferie i ferien, jeg savner dere og, men som dere forstår så hadde jeg og Elena unevnte planer, som hun tråkket og tygde på uten å tenke på andre.
tirsdag 7. oktober 2008
Addictions
Høstferien er en superb tid til å være avhengig. Selfølgelig mener jeg ikke ting som folk vanligvis assosierer med ordet avhengig, nemlig dop og alkohol og de, men andre, koselige ting.
Ta meg forreksempel. Jeg er for tiden avhengig av blant annet Harry Potter og Greys Anatomy. Det er ikke er ekstremt behov jeg har for disse tingene, jeg begynner ikke å gråte, skjelve og hikste hvis jeg ikke får lest Harry Potter på sengekanten, men jeg må si at jeg klart kjenner et lite stikk i hjertet.
Det som er litt nedtur med å være avhegig av slike ting er at disse tingene tar slutt. Harry Potter bøkene er tilsammen ikke mer enn ca 3599 sider, og til nå har det bare kommet ut 3 sesonger av Greys Anatomy. Nå sitter jeg med andre ord med skjegget fullt av postkasser når jeg har under 200 sider igjen av den siste Harry Potter boken, og når jeg i tillegg har lånt Greys sesoong 3 av Tone, men ikke kan se mer fordi Elena er i Belgia. (Du tenker kanskje at jeg har lest de andre 6 HP bøkene i ferien, men det har jeg altså ikke. Sommerferien er og meget bra for dyrking av avhengigheter. Greys har jeg sett på spreng med Elena i det siste. Vi pløyde oss gjennom de 2 første sesongene på ca 2 uker. Jeg er meget stolt.)
Jaja. Heldigis er denne typen avhengigheter lette å justere. Jeg kan justere min Greys Anatomy avhengighet til å bare være avhengig av serier generelt. Da kan jeg ta en hvilken som helst serie og kose meg glugg ihjel. Jeg kan og ta en hvilken som helst bok og bli oppslukt av den. Flaks for meg at jeg har både Sex and the city, Friends og Frustrerte Fruer, i tillegg til 3 stappfulle bokhyller for hånden når det faktisk er 5 dager igjen av høstferien.
Ta meg forreksempel. Jeg er for tiden avhengig av blant annet Harry Potter og Greys Anatomy. Det er ikke er ekstremt behov jeg har for disse tingene, jeg begynner ikke å gråte, skjelve og hikste hvis jeg ikke får lest Harry Potter på sengekanten, men jeg må si at jeg klart kjenner et lite stikk i hjertet.
Det som er litt nedtur med å være avhegig av slike ting er at disse tingene tar slutt. Harry Potter bøkene er tilsammen ikke mer enn ca 3599 sider, og til nå har det bare kommet ut 3 sesonger av Greys Anatomy. Nå sitter jeg med andre ord med skjegget fullt av postkasser når jeg har under 200 sider igjen av den siste Harry Potter boken, og når jeg i tillegg har lånt Greys sesoong 3 av Tone, men ikke kan se mer fordi Elena er i Belgia. (Du tenker kanskje at jeg har lest de andre 6 HP bøkene i ferien, men det har jeg altså ikke. Sommerferien er og meget bra for dyrking av avhengigheter. Greys har jeg sett på spreng med Elena i det siste. Vi pløyde oss gjennom de 2 første sesongene på ca 2 uker. Jeg er meget stolt.)
Jaja. Heldigis er denne typen avhengigheter lette å justere. Jeg kan justere min Greys Anatomy avhengighet til å bare være avhengig av serier generelt. Da kan jeg ta en hvilken som helst serie og kose meg glugg ihjel. Jeg kan og ta en hvilken som helst bok og bli oppslukt av den. Flaks for meg at jeg har både Sex and the city, Friends og Frustrerte Fruer, i tillegg til 3 stappfulle bokhyller for hånden når det faktisk er 5 dager igjen av høstferien.
onsdag 1. oktober 2008
Gamle og søte
I dag hadde jeg fysikkprøve. Det gikk ræva, men samma det, nå har jeg mer eller mindre tatt høstfeire og det er jo digg.
Selv om vi hadde 4 timer på en 2timersprøve, gikk jeg når klokken var ca 1030 eller noe. Dumt gjort, men alikevel.
Når jeg satt på bussen på vei hjem, så jeg noen søte mennesker jeg har sett før. De er skikkelig gamle, vanskelig å si et eksakt tall, men de er rynkete nok til å være ca 1000.
Uansett, jeg har sett disse menneskene før, og grunnen til at jeg husker dem igjen er ganske sjarmerende.
Disse to gamle menneskene er rett og slett noe av det mer bemerkelsesverdige jeg har sett i mitt (ikke så) lange liv.
De tar alltid bussen, eller, jeg ser dem alltid på bussen, så la oss si at de alltid tar bussen. De sitter alltid ved siden av hverandre. De snakker aldri sammen. Begge smiler og ser glade ut, de holder hender og ser rett og slett forelsket ut.
Du tenker gjerne, javel, et gammelt par. Men, hvis du studerer dette paret, så vil du etter en stund legge merke til at de alltid sitter og ser samme veien. Hver gang en av dem snur hodet, snur den andre hodet, og hver gang en av dem smiler til en forbipasserende, smiler den andre og, hver gang den ene beveger seg, beveg den andre seg.
Ofte sitter de å ser ut av vinduet på bussen. Av og til ser en av dem noe den andre ikke ser, og dulter borti nummer to. De sier ingenting, men peker og ser på hverandre.Som om de forteller hverandre hva de ser og hva de synes om det, men de sier ingenting. Noen ganger beveger den ene leppene, men det kommer ingen lyd. Så smiler og ler de begge, eller begge ser alvorlige, betenkte eller forundrede ut, som om de har fortalt en vits, sett noe fælt eller urovekkende, alt etter som. Utenfor vinduet er det som oftetst helt normale tilstander. Ingenting spesielt morsomt, urovekkende eller fælt. Så fortsetter de å stirre ut av vinduet, helt til det skjer noe igjen.
En dag satt jeg ved siden av dem på busstoppet. Mannen så noe på bakken og dultet borti konen og pekte på det. De sa ingenting, men konen smilte og nikket og de vekslet blikk og mannen reiste seg opp, gikk et lite stykke og bøyde seg ned. Han plukket opp en liten mynt og stavret seg tilbare til sin kone. Hun tok imot den og begge smilte og lo godt, som om de nettopp hadde mimret over noe som skjedde for lenge siden. S la hun mynten i lommen og de fortsatte å vente på bussen hånd i hånd.
Det jeg prøver å forklare her er at det gamle bussparet snakker til hverandre uten ord. Hele tiden gjør de det, de ler og koser seg i hverandres selskap, uten å si et ord til hverandre. De forstår hverandre, uten at de trenger å snakke for å forklare. De kjenner hverandre så godt at de vet nøyaktig hva den andre skal si, hva den tenker og hva den føler. De ser ut til å utfylle hverandre så uendelig perfekt, at jeg ikke klarer å se for meg en av dem alene.
Jeg lurer meg på om de er så lykkelige som de ser ut? For et liv de må ha levd i sammen, de ser ut til å ha assosiasjoner til alt, interne historier om alle ting de kjører forbi mellom Stavanger og Sandnes. De har ingenting usagt, de trenger ikke en gang fortelle den andre hva de ler av, begge vet hva den andre syns er morsomt, og ler med, dette har de gjort hele livet. De ser ut som om de har tilbrakt hvert minutt av livet i hverandres selskap, at de kjenner hverandre som de kjenner seg selv.
Tenk å ha et slikt forhold. Å leve med en person som kjenner deg ut og inn, vet hva du vil le av, gråte av, bli forskrekket av eller sint av. Tenk å kjenne en person så godt at du vet nøyaktig hva de foretar seg i alle dagligdagse og kanskje mindre dagligdagse situasjoner? Det er da jeg begynner å lure på hvor godt jeg faktisk kjenner meg selv.
Det er rart å tenke på at to mennesker som bussparet kjenner hverandre så godt at de ikke snakker, men jeg ikke aner hva jeg holder på med, og jeg er bare en person.
Selv om vi hadde 4 timer på en 2timersprøve, gikk jeg når klokken var ca 1030 eller noe. Dumt gjort, men alikevel.
Når jeg satt på bussen på vei hjem, så jeg noen søte mennesker jeg har sett før. De er skikkelig gamle, vanskelig å si et eksakt tall, men de er rynkete nok til å være ca 1000.
Uansett, jeg har sett disse menneskene før, og grunnen til at jeg husker dem igjen er ganske sjarmerende.
Disse to gamle menneskene er rett og slett noe av det mer bemerkelsesverdige jeg har sett i mitt (ikke så) lange liv.
De tar alltid bussen, eller, jeg ser dem alltid på bussen, så la oss si at de alltid tar bussen. De sitter alltid ved siden av hverandre. De snakker aldri sammen. Begge smiler og ser glade ut, de holder hender og ser rett og slett forelsket ut.
Du tenker gjerne, javel, et gammelt par. Men, hvis du studerer dette paret, så vil du etter en stund legge merke til at de alltid sitter og ser samme veien. Hver gang en av dem snur hodet, snur den andre hodet, og hver gang en av dem smiler til en forbipasserende, smiler den andre og, hver gang den ene beveger seg, beveg den andre seg.
Ofte sitter de å ser ut av vinduet på bussen. Av og til ser en av dem noe den andre ikke ser, og dulter borti nummer to. De sier ingenting, men peker og ser på hverandre.Som om de forteller hverandre hva de ser og hva de synes om det, men de sier ingenting. Noen ganger beveger den ene leppene, men det kommer ingen lyd. Så smiler og ler de begge, eller begge ser alvorlige, betenkte eller forundrede ut, som om de har fortalt en vits, sett noe fælt eller urovekkende, alt etter som. Utenfor vinduet er det som oftetst helt normale tilstander. Ingenting spesielt morsomt, urovekkende eller fælt. Så fortsetter de å stirre ut av vinduet, helt til det skjer noe igjen.
En dag satt jeg ved siden av dem på busstoppet. Mannen så noe på bakken og dultet borti konen og pekte på det. De sa ingenting, men konen smilte og nikket og de vekslet blikk og mannen reiste seg opp, gikk et lite stykke og bøyde seg ned. Han plukket opp en liten mynt og stavret seg tilbare til sin kone. Hun tok imot den og begge smilte og lo godt, som om de nettopp hadde mimret over noe som skjedde for lenge siden. S la hun mynten i lommen og de fortsatte å vente på bussen hånd i hånd.
Det jeg prøver å forklare her er at det gamle bussparet snakker til hverandre uten ord. Hele tiden gjør de det, de ler og koser seg i hverandres selskap, uten å si et ord til hverandre. De forstår hverandre, uten at de trenger å snakke for å forklare. De kjenner hverandre så godt at de vet nøyaktig hva den andre skal si, hva den tenker og hva den føler. De ser ut til å utfylle hverandre så uendelig perfekt, at jeg ikke klarer å se for meg en av dem alene.
Jeg lurer meg på om de er så lykkelige som de ser ut? For et liv de må ha levd i sammen, de ser ut til å ha assosiasjoner til alt, interne historier om alle ting de kjører forbi mellom Stavanger og Sandnes. De har ingenting usagt, de trenger ikke en gang fortelle den andre hva de ler av, begge vet hva den andre syns er morsomt, og ler med, dette har de gjort hele livet. De ser ut som om de har tilbrakt hvert minutt av livet i hverandres selskap, at de kjenner hverandre som de kjenner seg selv.
Tenk å ha et slikt forhold. Å leve med en person som kjenner deg ut og inn, vet hva du vil le av, gråte av, bli forskrekket av eller sint av. Tenk å kjenne en person så godt at du vet nøyaktig hva de foretar seg i alle dagligdagse og kanskje mindre dagligdagse situasjoner? Det er da jeg begynner å lure på hvor godt jeg faktisk kjenner meg selv.
Det er rart å tenke på at to mennesker som bussparet kjenner hverandre så godt at de ikke snakker, men jeg ikke aner hva jeg holder på med, og jeg er bare en person.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
