Godt jul og god nyttår<3

Go goooooood jul, goo goooood jul! Vi tenner julelys for alt som lever og gror! GOOO GOOOOOD jul!
Ja, det var Kåre Eyolf Olsens måte å si god jul på. Jeg på den andre siden pleier bare å si: God jul folkens!
Flaks for meg at jeg i dag fikk med meg både Tre nøtter til Askepott (-_-) Blåfjell og The Julekalender. Kirkeklokkene ringte opptil flere ganger. Det kom til og med en liten dråpe frost utpå kvelden. Uten dette er det ingen stas!
Så vil jeg bare si:
Vi tenner julelys i kveld, vi tenner det for... HELVEDDE! :D
(Hvis du ikke tok den siste, lær deg å prioritere og se på Lille Nøtteaften neste år!)

Snott Lima

I helgen var jeg igjen på jobb. Og på jobb er det slik at hvis noen ikke har levert skiene sine, eller brettet sitt for den del, så ringer vi til dem og klager og sier at de må komme tilbake. Nå var det slik at på lørdag så ble jeg og Elena sendt hjem fordi det var så stygt vær at trekket stengte og en annen skulle jobbe der hvis noen kom innom. Så vi gikk hjem og så på filmer og badet.
Dagen etterpå når vi kom på jobb så så vi at to av folkene som hadde leid ski ikke hadde levert tilbake, eller, de hadde i alle fall ikke gitt lappen sin slik at vi kunne krysse dem ut. Når dagen nermet seg slutten bestemte vi oss for å ringe denne personen som tilsynelatende ikke hadde levert skiene sine. Dette gjorde vi mens det var en hel haug med mennesker inne i skiutleien, men vi snakket ikke lavere eller forsiktig fordet. Jeg fikk nummeret og skulle akurat til å ringe da jeg oppdaget hva personen het. Scott Lima. Hahahhaa, sa jeg til Elena, se, vi skal ringe til Snott Lima! Det så nemlig ut som om han hadde skrevet Snott på lappen. Vi lo og lo og da jeg akkurat skulle til å ringe igjen, så jeg hvor personen bodde. Han hadde skrevet en forkortelse på Stavanger, men ike slik andre personer pleier å skrive, nemlig Stvg. HAn hadde skrevet Svg, og med den uskikkelige håndskriften hans så det ut som om han hadde skrevet Sug. Snott Lima fra Sug. Dette var jo selvsagt meget morsom, og vi lo og lo. Når vi akkurat hadde roet oss bittelitt ned, kom det en mann bor til meg der jeg satt. Han sa: Ja, var det noe? Jeg forstod ikke så velidig mye, så jeg sa bare: Hæ? Han sa: ja, det er jeg som er Scott Lima, var det noe spesielt? Jeg ble skikelig flau og prøvde etter beste evne å ro meg i land med at vi ikke visste om han hadde levert skiene fra i går og blablabla. Han så ganske hissig ut, og jeg prøvde å se så uskyldig ut som mulig. Han sa ting som: har dere et problem? Hva har jeg gjort? fysj.
Når han da endelig gikk uten å nevne alle se slemme tingene vi hadde sagt, men alikevel indikert til at han hadde hørt det, fikk vi totalt lattersammenbrudd. Tror aldri jeg har blitt så flau i hale mitt lange liv.
Så Snott Lima, beklager hvis vi fornærmet deg, men lær deg nå å skrive ordentig når du har slikt et navn som det er så lett å bølle med!

Melis

Melis er finmalt, raffinert sukker. Melis blir ofte tilsatt et par prosent stivelse som antiklumpemiddel. Melis brukes blant annet i glasur på kaker, i marsipan og i kransekakedeig.
Melis er digg. Ikke i store mengder, men hvis du for eksempel lager pepperkakehus og har melis i en sånn tut-pose, da er det skikkelig godt å squiise ut litt på fingeren og spise det. Mmmm. Melis er faktisk ganske kjekt å ha krig med lærte jeg i dag. Bortsett fra at det er skikkelig klissete og littegrann ekkelt, så er det meget gøy å krige med.

Nå er det i tillegg skikkelig øgly vær i Sirdalen. Jatta. Flotte greier. Så i stedenfor å være på jobb i dag så har jeg gjort følgende:
- Chillet
- Sett på en sick film på TV
- Sett Blåfjell
- Badet i bassenget med badeball og flytearmer
- Sneket meg gjennom gangene i stilongs og sunget mein egen filmmusikk
- Spist bruning
- Laget pepperkakehus
- Spist ville mengder med julemat i bufeen på hotellet og holder nå på å krepere av metthet
- Heklet en lue (nesten)

Nisser

Hva er det med nisser som er så koselig? De er så uendelig søte og koselige! De er runde og fine og røde eller blå. De søteste nissene er blånissene. Spesielt de i Blåfjell. Det eneste er at de synger litt falskt... Rødnissene er og ganske så søte. Grånissene er ganske skumle. De er liksom de slemeste nissene, de som ingen har et spesielt forhold til, men som alle vet hvem er. De bare er der, men de har ikke noen funskjon, slik som blånissene, som lager blåvær, og rødnissene som gjør masse snille nissegleder og nissegleder.
Alle nissene i verden har alikevel noe til felles. Alle nissene må gjemme seg for menneskene, som faktisk heter bygdefolk. Alle er bygdefolk, for det er jo ingen nisser som bor i større byer enn Røros! Men alikevel, nissene er der, men du møter dem aldri. Det er det som er så festlig med nisser. Tenk om de faktisk finnes? Det hadde vært noe. Skikkelig koselig hadde det vært om vi kunne møte noen søte og snille nisser. Jeg har i alle fall alltid vært betatt av nisser. Kanskje fordi jeg opptil flere ganger har blitt kalt en nisse av random barn. Jeg har vært ute og akt flere ganger og mange barn har kommet bort til meg og spurt: er du en nisse? Jeg har alltid blitt litt småhissig, men når jeg tenker på det nå, så kunne jeg godt vært en nisse. Alle gangene jeg har blitt spurt om dette så har jeg hatt enten rødnisse eller blånisselue på. Lurer på om det kan ha noen sammenheng?

Når det snakkes om nisser så er det verdt å nevne at nisser tydeligvis selger bra. I juletida så er det nisser overalt. Alle butikker har en eller flere nisser i vinduet, og det blir gitt ut nisseluer og andre ting.
Men ikke sånne oselige nisseting, som rødnisseluer og blånisseluer, men julenisseluer. Det er ikke på langt nær like gøy som vanlige nisser. Han julenissen er jo bare en, og han er skikkeig travel og kjedelig, så hvorfor alle liker ham så godt er litt rart. Javel, han er verdens snilleste og gir gaver til alle snille barn i verden hvert neste år, men halloo.
Mange butikker har sånn produktavis. Der er det vanlig å ha en skikkelig kul konkurranse. Du skal telle hvor mange nisser du klarer å finne i bladet og så sende det inn og vinne en kul premie. Det har jeg gjort med hver eneste kundeavis jeg har motatt, men i mangel på nisser så har jeg telt alle mulige andre ting:
- Expert har
7 pepperkaker
8 babyer
7 stygge barn
- Plantasjen er så taperaktige at de bare har
2 nisser
men til gjengjeld så har de 29 lysestaker/lyseholdere
- Telehuset har
7 sløyfer
3 folk som lener seg på tilbudene
- I Jernia sin produktavis var det veldig vanskelig å finne ut hva de ville vi skulle telle, så jeg talte det jeg fant
28 bokser med tilbud
2 ting som kostet 49 kroner
1 ting som kostet 1399 kroner
7 ting som kostet 199 kroner
- Et eller annet blad hadde 40 nisser gjemt rundt om kring

Brevet jeg sender til disse kjedene er slik:

Hei!
Jeg vet at dere har glemt å skrive at det er en konkuranse i produktavisen deres i år, men jeg sender inn svarene alikevel. Hva er premien?
Hilsen Andrea

AAAAARGH

Jeg er utrolig hissig. Ikke fordi jeg suger i fysikk eller har hatt tre tentamner i uka som gikk. (haha, det rimte!) Men fordi jeg er i Sirdalen. Du tenker gjerne: hvorfor er hun hissig fordi hun er i Sirdalen når hun har mast om å komme seg opp i mange dager? Jo, det skal jeg si deg! Det er nemlig slik at: Jeg og Ellen fikk endelig min far til å bli med oss opp i går,altså freddan. Så vi dro opp og etablerte oss i hytten min med hekle og strikketøy mens vi ventet på at det skulle bli lørdag og trekket skulle opp. Men jeg står opp lørdag morgen klokken halv 10 og ser ut vinduet og får se ikke annet enn vind og drittvær! Grrr! Nå har vi spist frokost i en eeeevighet og sjekket om trekket går hvert femte minutt, men det drittværet ser ikke ut til å gi seg! Årh. Have you heard on the stomack!!!!
Tenk om Ellen ikke kommer seg opp før jul!? -hun har ikke gått på ski på TO år! Stakkars menneske! og her sitter vi med skjegget fullt av postkasser i en vindfull og ekkel dal med 2 stengte skitrekk! Vi har mast og mast og sutret og sutret, og når vi endelig kommer opp så er det øøøgly vær! Jeg som reiste meg for to gamle damer på bussen her om dagen og alttingen! Fytti den gris!

ah, problemo løst! Takk for hjelpen folkens. Not. Bortsett fra Petter<3

Trekk!!!!!

Hvem vil kjøre meg til Sirdalen i helgen?!?! PLIIIIIS, noen, bli med meg opp hvis du har bil, foratte ellers blir jeg gaaaal!!! :(
Let me know kjapt som få hvis du vil, jeg har hytte vi kan sove i og kan friste med gratis utleieski hvis noen trenger det ;)

Trekk!

I helgen var den første helgen jeg var i Sirdalen for sesongen. Jippi! Det eneste som var bittelitt dritt var at jeg skulle jobbe. Men Elena var med, så det var ikke noe stort problem. Jeg jobber nemlig i Fidjeland skitrekk. Sammen med Elena. Det vil si at annenhver helg så blir Elena med meg og min familie til Sirdalen, der jeg og Elena jobber i skiutleien i trekket. Det er en super jobb som består av å leie ut ski, hjelpe folk som trenger hjelp og gi kroker i trekket.
Jeg lærte i helgen at jeg har blitt skikkelig god til å gi kroker. Før var jeg nemlig ufattelig dårlig. Jeg drev å dunket folk i hodet med pinnen på kroken, og bommet når jeg gav den til dem, slik at 40% av alle jeg ga kroken til trynte rett oppenfor meg. Men nå var det bare 2 mennesker som falt hele helgen! Det er fordiatte jeg har blitt skikkelig god til å gi kroker, det er noe som man bare blir bedre til ettersom årene går.
Det værste som kan skje når du gi kroker er at kroken har frosset fast i festet oppe på wiren. Da sliter du, for et er nemlig skikkelig vanskelig å løsne den. Dette er noe som skjer når det er skikkelig kaldt og vått ute. Det er en dum kombinasjon. Hvis du da står der og aner fred og ingen fare og skal gi kroker, så er det skikkelig vondt og flaut når kroken ikke kommer ned når du tar tak i den. Når du gir kroker så gidder du nemlig ikke å dra av alle kreftene hver ganng det kommer en krok. Du bare tar tak i kroken med den ene hånden mens du ser litt slapp og kul ut, åsså spinner du pinnen og plasserer den midt imellom to folk. Hvis du er skikkelig pro gjør du det bare med en hånd, men det er lov å bruke to. Hvis du er skikkelig uheldig, slik som jeg har vært opptil flere ganger, så nekter kroken å slippe taket, og du letter fra bakken og fyker etter den i lufta, og flagrer mellom de to du skulle gi kroken. Hvis du er heldig så smeller du til dem begge med beina, i tillegg til at du føler at du brekker armen når kroken bøyer den i motsatt retning idet du letter. Du blir dratt på magen oppover trekket et lite sekund etter at kroken har avfrosset seg og gitt etter. Da er det skikkelig flaut og ikke minst vondt å reise seg oppigjen, med en haug med snø inni jakken og skraper i fjeset.
Det som og er ganske så finurlig når man gir kroker er det at det faktisk er skikkelig mange som ikke forstår hva de skal gjøre. Mange bare står og ser på mens du prøver å si til dem at de må stille seg opp for å ta heisen, mens andre går så langt ut til siden at du må drive å springe fram med kroken og lirke den mellom dem for at de skal klare å sitte på. Så må du spurte tilbake for å gi en ny krok til en annen. Det er rett og slett trening! Før så dunket jeg og alle i hodet. Nesten hver gang jeg ga noen en krok måtte jeg unskylde meg for at jeg hadde slått dem. Det kom til og med noen ukjente bort til mamma og spurte om hun var mor til hun i trekket som alltid slo dem i hodet. Men nå er den tiden over!

Også skal du prøve å få folk til å gå 2 og 2 i heisene. Det er et eventyr. Jeg pleier å rope "2 og 2" av og til og når noen bare står og ser på når de er alene og en ensom person skal ta heisen sier jeg ofte i et hyggelig og spørrende tonefall "kan du blimed her kanskje?". Da må jeg si at jeg blir en smule hissig når folk ikke går på. Mine favoritter er disse:
- Folk som bare ser dumt på meg når jeg vil ha dem til å blimed fremmede opp heisen
- Folk som bare ser raskt en annen vei
- Folk som later som de skal prøve å rekke den, men somler unødvendig mye med å stille seg 3 meter ifra og trippe sidelengs inn mot sporet der den fremmede de skal ta heisen med og dermed ikke rekker den
- Folk som bare sier NEI og ser dumt på meg
- Folk som hisser seg opp og skriker at de faktisk har en venn rett bak seg.
- Folk som sier "hæ?" ca 100 ganger selv om jeg snakker høyt og tydelig, og bare står der og ser dumme ut og dermed ikke rekker heisen.

Det er også de som ikke fatter hvordan de skal komme seg på. Min favoritt er når de står på skeiva og jeg setter kroken på rumpa dems. Da tipper de bare fint sidelengs og blir liggende å sprelle.
Så har du de jeg virkelig hater. De som har forstått at de tskal være 2 og 2 om gangen, og som prøver å ta over styringen av trekket selv. De kommer til meg og forteller meg med baby-stemme: Det går faktisk fortere hvis du tar 2 og 2! Eller: Tror du kanskje du kunne gjort jobben din? Jeg har ventet i 3 minutter! Eller: Har du prøvd å spørre om folk vil på 2 og 2?
Jeg blir så sinna på sånne folk! "Prøv sjæl å stå der å kjefte på alle og enhver!" har jeg lyst til å si til dem, men jeg kan jo ikke det, må bare nikke pent og smile og gi dem kroken litt skeivt slik at de forhåpentligvis detter av og da gidder ikke jeg trykke på nødstoppen!

sjerpings!

I dag så var jeg på trening. Og når Ida skulle gå, så var det jammen noen frekkaser som hadde stjælt både busskortet, iPoden og mobilen hennes! + de stjal busskortet til Anine, lommeboken til Kaja og sikkert noe annet so jeg ikke husker. Men hvis noen vet noe om dette så vær så vennlige å si ifra, for makan til frekkheter skal man lete lenge etter. Plis gi ting tilbake, for jeg savner mobilen til Ida allerede:(

Pelle

Pelle er min beste venn. Han er trofast, koselig og ikke minst en kjekk kar. Det aller, aller beste med Pelle er at han synger som en gud. Han kan alle sanger i verden (i allefall 2301 sanger) og han synger når jeg vil, hvor jeg vil. Alt fra High School Musical til Tegan and Sara, Julesanger, og Teitur. Han er min helt<3
Hvis du ikke visste det fra før, Pelle er min trofaste iPod. Hans fulle navn er Pelle V, på grunn av hans forgjengere Pelle IV, Pelle III, Pelle II og Pelle (the first). Han er vakker og hvit som snø, med noen karakteristiske skraper både her og både der.
Grunnen til at jeg har hatt så mange iPoder er engel: de går på mystisk vis i stykker hele tiden, og jeg får gratis ny fordi det er en gammel modell:) Jeg har faktisk ikke peiling på hvorfor noen av den har gått i stykker mens andre er litt mer klare. Den ene tok seg et lite bad i flytende såpe, og den andre hadde et lit uhell med et steingolv. Bortsett fra disse to, så er det ganske mystisk hvorfor mine iPoder driver å blir ødelagte. Jeg behandler dem godt som få, det er rett og slett som om de ikke vil mer bare.

Selv om Pelle V er spesielt trofast (har hatt ham i nesten et år) så har han sine problemer han og. Når det blir kaldt spesielt, klikker Pelle. Han nekter å synge! Foreksempel den første dagen det var skikkelig snø i byen, skulle jeg og Pelle ut på en liten luftetur. Jeg skrudde på den første julesangen på listen min og durte Pelle i jakkelommen. Men etter 7 sekunder med intro av sangen, sluttet Pelle å synge! Så jeg tok ham selvsagt opp av lommen og hørte om alt var i orden og skrudde ham på igjen. Sangen begynte på ny, men etter nye 7 sekunder sluttet han igjen! Så jeg fulgte prosedyren og skrudde ham på igjen, men Pelle gjorde det samme om og om igjen. Etter ca 5 minutter gadd jeg ikke mer og pakket Pelle hissig inn i jakken. Jeg måtte rett og slett synge julesanger for egen maskin på turen min. Det var nok vakkert nok det, men ikke akkurat det jeg var ute etter.
Dette driver Pelle på med hver gang det er kaldere enn ca 2-3 grader. Spesielt når det snør har han en tendens til å slutte å virke. Skikkelig kos.

Hotel Cæsar

Hotel Cæsar er jammen meg et tullete program. Kom på det nå nettopp her jeg sitter og prøver hardnakket å øve til historieprøve i morgen. Så la jeg merke til en merkelig summing fra kjelleren, og kjente på 123 igjen lyden av Hotel Cæsar. Himmel og hav. Det har jammen meg gått siden jeg ble født, og det rareste av alt er at søsteren min faktisk har fått med seg HVER ENESTE episode fra starten! o_O Sick. Kanskje bortsett fra et halvår når vi bodde i Spania når jeg var ca 8 har det vært rett hjem hver kveld klokken halv 8 for å følge med. Og det må i tillegg være total stillhet i alle rom når programmet går. Heller ikke hosting er tillatt.
Vil egentlig bare si en ting: Hotel Cæsar er ånnas.

BarneTV

I helgen så jeg på barneTV. Som alle søte barn, så eeelsket jeg barneTV når jeg var liten. Og jeg liker det ennå. Trode jeg. Nei, eg entlig så trodde jeg at barneTV bar blitt skikkelig ånnas og ikke hadde noe for seg lengre. Her en dag så jeg nemlig verden aller mest idiotiske program på barneTV. Det var to små hip-hop fugler som drev å skulle hjelpe en liten gutt på ca 4 år å få seg dame. Jadda. Han lille gutten følte seg så ensom og greier, og hun jenta ville jo bare leke med dokker, og det gikk jo ikke! Men heldigvis hadde hip-hop fuglene fåd å gi! De rapet en liten rap mest de dingla noe volsomt med armene og beveget seg "rytmisk", og så forstod gutten på magisk vis hva som var nøkkelen! Som jeg sa, barneTV har blitt noe fryktelig taper-aktig.
Men så, på fredag, sitter jeg der og ser på nrk, og klokken slår 18.00. Der var barneTV, og jett hvilket program som kom?! Fraglene! Jeg ble fra meg av glede og var bestemt på å følge med på dette geniale programmet. Men etter sangen begynner gleden å dabbe litt av, det viser seg nemlig at alt i fraglene (utenom den geniaaale sangen) er skikkelig oppskrytt. Direkte teit var det, og det hadde heller ingen sammenheng. Hvis du, som jeg, var liten når dette programmet gikk, så fikk du kanskje ikke helt med deg handlingen? Nei, det er ikke så rart, for handlingen er nemlig helt på jordet! Det er umulig å følge med, for det driver å hopper fram og tilbake mellom de ordentlige fraglene og noen sånne giga-fragler som heter gorg eller grooog eller noe, og han gamle mannen og hunden som eier huset. Så det er skikkelig vanskelig å følge med i hadlingen fordi han gamle mannen kommer innimellom spenningsmomentene og sier skikkelig uinteresante ting og spiller dataspill med hunden sin. Lærerikt og karkteroppbyggende for små barn.
Så trodde jeg at det var slutt, men det kom en liten overraskelse til ETTER fraglene. Et helt sinnsvagt program om 3 sauer som skulle treffe prinsessen, men så ble hun ene sauen skitten på ulla, og de måtte slenge den i vaskemaskinen. Så ble ulla farget rød/rosa av et skjerf som var med i maskinen, og der sto hun med rosa ull. Den delen var faktisk litt festlig. Men så kome noen syke ulver som absolutt skulle snike seg inn på et kjøpesenter fordi de var sultne. Av en eller annen grunn så skulle se fire seg ned med en tau istedenfor å gå som normale ulver på supermarked. Det virket ikke særlig bra, og de ble hengende i et tau over inngangen:P
Men så kom avslutningen på barneTV. Og for dere som følger LITT med i verden så vet dere at de har fått en ny maskot. Han er en elefantlignende liten oransje (de kaller ham rød) bamse som kan snakke. Han er skikkelig dum og påstod at liv rimte veldig bra på kjøttkaker. Teite barneTV. Flaks at jul i blåfjell begynner om ca 7 dager og vi slipper det der tullballet på en måned!

Jeg reiser til Amerika

"Jeg reiser til Amerika og tar med meg en pappeske." Dette har i de siste 3 dagene vært ord som har kommet nesten for mye ut av min munn. Bare de siste ordene har blitt byttet om på, fra spekeskinke til osterullade, fra raggsokkgarn til matpakkerusk. Du tror gjerne at jeg skal på en skikkelig harrytur til Amerika, men nei! Det skal jeg altså ikke. Hvis du ikke vet det, eller har forstått det til nå ( i begge tilfellene er du ganske noOob), så er dette en skikkelig kjekk lek. Det er en lek der du hypotetisk skal til Amerika, og du har bare lov til å ta med ting som passer inn i et system. Hvvi jeg foreksempel tar med meg et søtnigsmiddel, kan du bare glemme å ta med en frosk hvis det er det du vil ha med. Her var nemlig systemet det at du bare har lov til å ta med ting som hadde en dobbel konsonant. Og så kan du lage masse festlige system, foreksempel: den tredje bokstaven må være et partall hvis du teller nedover i alfabetet, alle tingene som skal med må ha 4 ben, du klør deg på nesa hver gang du skal få ha med noe til Amerika, noe du ser(spesielt kjekk i bilen:P) osvosvosv! Sandnes U18 jentelag fant ut at det er utallige systemer å finne på i helgen, da denne leken ble spilt kanskje én gang for mye.

What makes my day

Som de fleste som følger litt med kanskje har forstått, er jeg ingen fan av å stå opp. Men det er en ting som gjør dagen min myyye bedre når jeg skal opp om morgenen. Det er hvis noen som har overnattet hos meg er nødt til å stå opp før meg. Sånn foreksempel Elena i dag morges. Hun begynner en time før meg på skolen på torsdager, og denne torsdagen sov hun hos meg. Så da måtte hun jammen stå opp klokken 7 (egentlig halv 7, men hun er rimelig slapp den jenta!), mens jeg ikke skulle opp før klokken nærmer seg kvart på 8. Så jeg vokner av at Elena står opp og drasser seg ut på badet. Hun leter etter tingene sine i mørket og setter opp en litt sinna mine. Da koser jeg meg, og flirer i skjegget der jeg ligger godt og varmt under dyna. Det er ikke for å være slem og ond, men jeg syns bare det er så ufattelig gøy å ligge å "sove" mens andre er på badet, spiser frokost eller er på vei ut døra. Så blir jeg uthvilt og glad, mens den andre personen ( i dette tilfellet Elena) blir trøtt og hissig:P hehe. En direkte koselig start på dagen for min del i alle fall.
I dag sjekket jeg synet mitt. Og dama sa at jeg faktisk så ganske så dårlig! Det vil si, hun sa at jeg hadde tendenser til å være nærsynt, altså, det er ikke inbilning når jeg ikke klarer å lese hva som står på tavla. Men jeg fikk ikke briller, bare en ekikkelig kjekk og hyggelig ting jeg skulle gjøre for å ikke få værre syn: Jeg ble rett og slett pålagt å sitte langt framme i klasserommet. Jadda. Verdens beste medisin!

Ha ha ha. Ikke nåååååå

Hohohoh. Nå poppet det nettopp opp et vindu på datamaskinen min som spurte om jeg ville oppdatere ett eller annet. Det ville jeg jo selvsagt ikke, så jeg lette etter "NIX" -knappen. Men, isteden for Nei takk, No, Nei eller Nix stod det "ikke nå" HAHAHAHAHA. For dere utenforstående er kanskje ikke dette så fryktelig morsomt, men jeg skal prøve å forklare.
Jeg har nemlig en viss kjærlighet for tegnefilmer, og her om dagen så jeg og Elena på Monsterbedriften. Når vi hadde ledd oss igjennom filmen, og var mer eller mindre klar for sengen, kom rulleteksten. Og i rulleteksten kom noe av det mest geniale vi har sett. De har nemlig en haug med "tabber". Det er jo ikke ordentlige tabber, for det er jo en tegnefilm, men det er alikevel hysterisk morsomt.
Følg linken og se tabbene! Det ekstraordinære og morsomme som hadde med dette å gjøre er jo på engelsk da men. For en gangs skyld er det en tegnefilm som er bedre på norsk! Som dere gjerne forstod er det hun snegledama jeg liker best. På 2.32 gjør hun det beste. Bare på norsk er teksten: åjah, du tror noen gjemmer seg i skapet. Okei, det er tomt her: bare se. (Ca det han sier han blåe) Så sier snegledama: ikke nåååå. Ha Ha Ha.

http://www.youtube.com/watch?v=CG2T7upUVAk

Moped

Jeg har en blå og lysebru/offwhwite moped. Den er ganske kul. Eneste problemet med den er at den går skikkelig sent. Og den hakker når det regner. Og den nekter å starte hvis det er under 15 grader. Og det venstre speilet er løst, så det snurrer rundt og rundt som en vindmålen når jeg kjører. Bortsett fra dette, er det en skikkelig kjekk moped. Ikke at jeg bruker den særlig mye.
Det som er ganske positivt er at jeg aller mest sansynlig vet grunnen til at mopeden er litt halvveis. En dag jeg hadde vært på trening en sen mandags kveld, skulle jeg og min venninne Ulla bytte kjøre litt på mopedene våre. Så vi satte avgårde, jeg på hennes, og hun på min. Jeg fyrte på med litt High School Musical og følte at jeg hadde god kontroll mens vi kjørte bortover, hun først og jeg bak. Men så skulle vi ut på hovedveien, og som alle vet, så er det skikkelig viktig å blinke når du skal ut på hovedveien. Så jeg lette etter blinklyset, men det var ikke på det samme stedet som det er på min og dermed måtte jeg bøye meg ned for å finne det og tok dermed øynene av veien en liten stund uten å bremse noe videre mye. Jeg fant heldigvis blinklyset, og rettet meg opp akkurat i tide til å se at Ulla hadde stoppet helt opp og ventet på en forbipasserende bil. Jeg hadde lett så lenge etter blinklyset, at jeg hadde glemt helt ut hvor bremsen var, så jeg rakk akkurat å fyre på en skikkelig brems før jeg braste inn i Ulla og min egen moped. Jeg klemte foten bittelitt imellom de to mopedene og jeg hørte et lite knekk og en litt mistenkelig lyd. Jeg stoppet mopeden til Ulla og hoppet av for å sjekke om alt var i orden. Jeg syns jo dette var litt småskremmende og morsomt, så jeg og Ulla byttet tilbake til våre egne mopeder og kjørte videre etter at vi hadde sjekket at alt var i orden med både oss selv og mopedene. Men når vi satte oss på, kalde og forskremte, og skulle til å kjøre videre skjedde det noe merkelig. Når jeg bånnet på for å klare å komme meg opp en miniliten bakke, viste det seg at mopeden klikket og stoppet når den kom opp i 30km/t. Den lagde rare lyder, hostet og harket, og stoppet plutselig når jeg nærmet meg 30. Så jeg måtte kjøre rykkvis og under 30km/t hjemover fra Lura, som tar ca 20 minutter å kjøre i normalt tempo.
Når jeg fortalte folk om hva som skjedde når jeg kom opp i fart, sa enkelte at jeg antageligvis hadde et hull i filteret. Ikke visste jeg hva filteret var, men jeg fikk råd fra en venn til å finne det og tette det igjen med en smule lim. Jeg skrudde ifra den svarte boksen bakpå mopeden og fant et lite hull på innsiden. Så var det fram med limen og en smule tape, og snipp snapp snutte så var mopeden fikset. Trodde jeg. Uheldigvis så hadde vi ikke ordentlig lim og tape hjemme, så jeg hadde tatt det jeg fant for hånden, skolelim og malingstape. Det viste seg kjapt at skolelim ikke tålte vann, og jeg fikk streng beskjed om å gå inn igjen og fikse den på ny, denne gangen med doc-tape og superlim som jeg fikk av en venn. Så nå er mopeden så god som ny. Snart må jeg vel inn igjen og fyre på med et nytt lag superlim, men den tid, den sorg :)

Den Store Reisen

Den store reisen er et program som går på nrk. Det handler om 3 eller 4 familier som bor hos gjestfrie urfolk familier rundt omkring i verden. Disse familiene er ganske store og dumme. De aller fleste er fra nordnorge. Haha. I alle fall. Familiene er som sagt dummere enn brød, og det er hysterisk morsomt å se på. Noen av familiene nekter å delta i urfolkenes skikker og tradisjoner, og det gjør jo at urfolkene blir skikkelig irriterte. Men ingen av partene klarer å kommunisere med hverandre. Bare hør her:
Foreksempel øver de seg til å skyte aper, og urmannen sier til de norske kvinnene at de ikke får lov til å røre verken pil eller bue. Men kvinnene forstår jo ingenting, og går for å hente pilen, mens urmannen bare ler og sier at hun er dum i hodet. Hun ler tilbake og sier ting som, ja, jeg var flink til å hente pilen ja, bare hyggelig:P
Den ene av guttene er forelsket i en av de norske jentene, og sier hele tiden til faren at han må få gifte seg med henne. Mannen bare ler og sier jadda, jadda.
Når de skulle gå for å hente rotfrukter, ble hun ene norkse med. De gikk lenger enn langt og plutselig stoppet de og spiste en gigantisk snegle-larve ekkel ting. Æsj. Fryktelig nasty. Så pyntet de seg med blomster på hodet. Ikke en blomst bak øret, men over hele hodet, hulter til bulter. Hun norske damen syns de hadde gått så fryyyktelig langt, så hun presterte å si: Nå har vi gått i flere timer, jeg er skikkelig sliten, og det er bortimot like langt tilbake igjen!
Hun ene norske damen ville lage kurv, åsså gikk de ut i skogen for å finne leaner, "akkurat som å gå på Ikea!" -_- Hun endte opp med å lage en liten minikorg med plass til 3 bananer.
Også skulle hun ene plent lære ei av urfolk damene å strikke. Haha. Hun dama syns dette var skikkelig teit, så hun satt å flirte og lo en skikkelig fet latter imens hu "strikket" en liten klump. Hun lo og ristet på hodet og sa at dette var skikelig teit, mens hun norske bare satt der og sa "bra, bra. Nå kan du STRIKKEE!"
Herregud, disse folkene er dumme!

Rot

Jeg er en ganske ryddig person. Mange vil gjerne le litt når de ser at jeg skriver dette, fordi de mener at jeg er en rotete person. Men sorry folkens, det er jeg ikke! Ok, jeg har ingen kontroll på mine egne ting og klarer aldri å holde noe ryddig, MEN jeg har en inderlig trang til å VILLE holde ting ryddig! Dere aner ikke hvor mye jeg skulle ønske at det var ryddig på rommet mitt, i skapet og på badet akkurat nå. Men, i tillegg til å være ryddig så er jeg meget lat og treg. Det skjer både titt og ofte at jeg har lyst til å rydde, men ender opp med å sitte å lese i gamle blader og dagbøker osv. Når jeg først kommer i gang derimot, er jeg som en propell. Det finnes ingensteder der jeg ikke vasker og rydder når jeg først er i gang. Og det er faktisk ikke overdrevet en gang!
Mitt frekke lille søskenbarn var så søt at hun påpekte dette i dag. Hun er 3 år og bor i Bergen og snakker utrolig søtt og baby-bergensk. Hun var med meg opp på rommet mitt i dag når hun var på besøk og det første hun sa når hun kom inn var "Drea, du har masse rot!" Nei, det har jeg ikke, sa jeg til henne da. "Jo, det har du Drea, du må rydde" Svarte hun med den søte babybergenken sin. Når hun gikk videre for å hoppe i den fantastiske sengen min, tråkket hn på en del rot og skrot og trynte på flat mark. Så ble hun en smule hissig og sa til meg i skikkelig bitchy stemme at jeg måtte rydde. Den nissen. Hvis det ikke var for at hun var så uendelig søt, så hadde jeg kastet henne ut av rommet pga frekkhet.
Jeg har nemlig funnet det perfekte målet til å vite når jeg skal rydde. Hold fast, det er ganske genialt. Here it goes: Når jeg ikke klarer å stå opp om morgenen uten å ramle/snuble/tråkke på/ ødelegge noe rot som ligger på gulvet, (eventuelt hvis jeg blir truet med utkastelse) da er det på tide å ta en liten ryddings.
Det vil si at det er riiimelig lenge til jeg gidder å rydde på rommet.

Stå opp

Det å stå opp er på ingen måter min ting. Spesielt ikke nå for tiden, når det første jeg ser når jeg våkner er mørke og kulde. Når det kjennes ut som om den ene armen din har ramlet av, men at den bare har ligget utenfor dynen, og det kommer litt frostrøyk ut av munen når du puster.
Det første som er fælt med å stå opp er ringekloken min. Uansett hvilken ringetone jeg bruker så ender jeg alltid, alltid, alltid opp med å bli helt sykt lei av den. Nå for tiden har jeg en sang fra Mannen Som Elsket Yngve- Fortapt. Det er jo i og for seg en fin og flott sang, men etter å vokne til den i over et år begynner den å gå meg på nervene. Når man da først har slåt av den irriterende vekkerklokken, så er det jammen et til problem som skal løses. Det er å komme seg opp av sengen. Jeg vil nesten påstå at det er et av de største problemene jeg møter på en helt normal dag. Når du ligger i sengen og det er varmt og godt og mykt og så må du jammen bare reise deg opp og bevege deg ut i kulden. Jeg har i mange år prøvd å finne løsningen på dette problemet, men det er ikke ut til at jeg kommer til å komme noen vei. Det siste nye er nå å sove meg ullbukse og ullsokker. Det er utrolig digg, men jeg må ærlig innrømme at det er like forbannet kaldt å stå opp selv om jeg har masse klær på. Jeg har konkludert med at det eneste som hjleper er å ha en varm og god genser og bukse rett utenfor dynen. Hvis du er skikkelig kald, så kan det kanskje være en god ide å sove med disse klærne ved siden av deg i senga, da varmer du dem nelig opp uten at du gjør den dumme tabben at du har klærne på. Det ultimate er jo det at du bare tar med dynen ut av sengen, men da må du jo tilbake med dynen etterpå, og det er jo ganske stress en tidlig morgen.
Men hvis du ikke har anledning til å legge frem klær eller av en eller annen grunn glemmer det, hva i alle dager skal man da gjøre? Å gå på problemet steg for steg er en meget dum ide. Du tenker kanskje at du bare vender deg til kulden, men det gjør du altså ikke. Du blir bare fryktelig kald. Til og med når du bare ligger og tenker på om du skal stå opp blir du kald. "123 OPP" har i mange år vært min personlige favorittmetode. Bortsett fra at den å ingen måte fungerer før du har gjort det ca 10 ganger, er den ganske bra. Nei, jeg har lært at det er ganske viktig å bare få det overstått. Hoppe uti det, eller utav det om du vil.
Mitt problem er at jeg må oppholde meg inne på rommet mitt i opptil flere miutter etter at jeg har stått opp for å finne meg klær. Nok en grunn til å ha system i klesskapet-_-
Men jaja. Håper du har lært noe av mine mange metoder, skal si ifra hvis jeg får et gjennombrudd i forskningen.

P.S. Odd Børretzen er helt enig med meg. Hør på sangen Stå Opp. Hahaha. Han er så kul!

Vinter

Min yndlingsårstid er uten tvil vinteren. Ikke bare fordi man kan være kul og gå med selbuvotter, luer og skjerf av forskjellige slag, eller fordi julen kommer og man kan kjøpe pepperkaker, pepperkakedeig og julebrus i butikkene. Man kan ha på en hel haug med klær, uten å bli for varm. Se på folk som sklir rundt fordi de har dårlige sko. Drikke opptil flere koper med kao, te eller kaffe uten å bli overopphetet. Man kan ha på ullsokker og ullundertøy og ha varmeflaske i sengen når man legger seg, og når man går ut så får man rød nese. Ogman kan tenne i peisen når som helst og se på julefilmer eller høre på julesanger.
Det aller, aller, aller viktigste med vinteren er at snøen kommer!!! Jess! Det finnes ingen bedre følelse enn å stå opp og se ut av vinduet og se at verden er dekket av snø. Hvit, myk, deilig snø som ligger over fjellene og gressplenene. Nå har snøen begynt å legge seg i fjellene folkens! Jeg slenger med et bilde av Fidjeland skitrekk fra tidligere i dag:
Det som kanskje er enda bedre enn bare snøen i seg selv, er alt man kan gjøre med snøen, jeg nevner i fleng; ake,snowboard, ski, kjelker, spark, søppelposer, bademadrasser osv. Ja, her var det kanskje en del ting som innebar å renne fort ned en bakke på et eller annet. Og det er akkurat det snø er laget til! At mennesker skal kunne skli rundt og kose seg glugg i hjel. Jeg personlig er en ivrig snowboarder, men også søppelpose, ligge-akebrett og vanlig akebrett er også noen av mine favoritter. På snowboard er det på mange måter følesen av mestring som er tingen, mens det på de andre tingene er det stikk motsatte. Mang en gang har jeg kjørt uti en eller annen ukjent bekk, eller inn i et tre fordi jeg har mistet kontrollen på søppelposen min. Men det er like festlig hver gang.
Meg og noen Sirdals-berter var forekspempel ute og rant på ligge-akebrett for en tid tilbake. Det var som vanlig ekstremt gøy. Vi rant i den bratteste og mest svingete veien i øvre Sirdal (ca:P). Det vil si at det var på en smal, smal vei som slynger seg nedover en halvstor fjelltopp. Veien er dekket av trær, busker, elver og diverse på den ene siden, og ganske bratt skog på den andre. Her suste vi nedover, 3 på brettet, uten noen som helst kontroll. Vi føk etter tur uti elver, inn i trær og ned i den bratte skogen. Etter at vi hadde gjort dette et par millioner ganger, begynte det å bli en smule kjedelig. Så vi bestemte oss for å kjøre på med en riktig så dristig utfordring: barnetrekket. Barnetrekket er ikke en mini-bakke, som mange tror, men en rimelig bratt bakke. Men, tøffe som vi er, vi suste utfor. Og kræsjet i de fleste trærne og bare områdene i barnetrekket. Brettet fløy nedover uten oss, mens vi rullet og tumlet nedover bakkene. Når vi kom over den største skrekken, var det gøy som bare det! Dette virker kanskje som en skrekkhistorie, men det er essensen av akebrettkjøring: å kjøre uten å ha kontroll. Helst ut en bakke der du uten tvil må miste all kontroll du noengang har oppnådd på et stillestående brett.

Småbarnsforelskelser

Når jeg var liten og søt så hadde jeg en rar smak. Ikke bare i mat, film, musikk, men også i gutter. Eller menn. For gutter var uaktuelt, jeg likte bare menn som var på TV. Flaut, men sant.
Når jeg var liten så ble jeg som de aller fleste småjenter meget forelsket i folk jeg syns var kule. Men, selv om jeg syns de var kule og hotte, så turte jeg ikke si det til noen. Ingen fik noen gang vite om alle jeg syns var dødsdelige når jeg var ca 6-7-8 år. Alikevel husker jeg det meste jeg gikk og tenkte på om disse folka. Og jeg syns at de var hotte. Kanskje ikke alltid fordi de VAR hotte, men fordi de gjorde noe som var skikkelig fett og imponerendes.
Men nå skal det avsløres folkens. Alle guttene jeg kommer på som jeg var ekstremt avstandsforelsket i når jeg var liten kommer nå på rekke og rad:

- Simbad Sjøfarer
- Simba i løvenes konge (ja, han er en løve, og en kjekkas)
- John Smith i Pochahontas
- Nagel i Beat for Beat
- Herkules
- Jesse Metcalfe når han spillte i Passions. Altså før han ble kjent.
- Han EEEEKLE i hotel cæsar... Jens August :S
- Eieren til Rex i programmet Rex
- Knut Nærum
- Udyret når han blir prins i Skjønnheten og Udyret
- Jesus i Jesus og Josefine
Det er jo selvsagt han pene mørke det er snakk om her. Ikke hun eeekle Josefine
- Asgeir
- Heismann Hå
- Arve Juritzen


Som jeg sa, jeg hadde rar smak. Men det som er enda rarere er at jeg faktisk syns at mange av disse heltene er ganske digg enda. Foreksempel: Simba, John Smith og Udyret som prins. Ja, jeg vet at de er tegnefilmfigurer og i noen tilfeller dyr, men jeg bare spør: har noen hørt et barskere brøl enn det Simba lager? <3

BAB!

Siden sist jeg blogget har jeg gjort MASSE! Jeg har blant annet:
- Hatt en villt vanskelig mateprøve:(
- Funnet masse ny, kul musikk. Det vil si, Jeg vet om masse musikk jeg skal laste ned når LimeWiren min er oppe og går igjen.
- Jeg har spist (kylling) bab i Bergen!
- Jeg har vært i Bææærgen. Logisk nok:P
- Spist en boks med Belgiske trøfler på 10 minutt
- Fått et nytt kallenavn
- Strikket en lue til Kjersti
- Jeg har ryddet rommet! WOW
- Jeg har ikke sett EN eneste episode av Greys:O
- Ikke spilt gitar en eneste gang
- Kjøpt garn til å hekle lue til Elena
- Fillen meg fått dreads!!
Ja, den siste er rimelig WOW! Håhå. Men jess, du leste riktig, jeg har fått dreads:) Og jeg elsker dem:) hoho
Nå er jeg alene for helgen, og fortsetter å rydde rommet NU!

100 000

Innbygger nr 100 000 i Stavanger. En kul person. En koselig kar. En snill og hyggelig venn.
Nei, det er ikke meg. Bjørn Sebastian Lorentzen, født 15. februar 1992. Innbygger nummer 100 000. Han er faktisk så kul at ordføreren kom i egen person for å møte ham når han ble født. Eller, okei, kanskje han hadde andre intensjoner enn som så, men jeg (og sikkert Bjørn) liker å tro at det var på grunn av kulheten hans.
For Bjørn er ganske kul. For eksempel er han så kul at han snakker og går i søvne. Noe som er fryktelig festlig for unger i 8-9-10 års alderen å tulle med, for eksempel når de er på tur i Frankrike. Da er det mye bølling som skal gjøres, og hvem er vel et bedre sovende mål enn en kar som snakker og går i søve? Jeg skal ikke gå inn i detaljer på denne historien, men regner med at vedkommende er litt flau over hendelsene.
En annen kul ting Bjørn gjør er at han står på ski. Han er ganske god og. Faktisk så god at han er sponset! Woo. Ganske fett. Og siden jeg er hans spesielle venn, har han lovet meg, snill som han er, at jeg skal få bli med han på turne når den tid kommer:) Takk Bjørn, du er best<3
Han går på Hetland vidergående skole i 1. klasse. Noe som faktisk ikke er så kult som man skulle tro siden Bjørn går der. Han hadde nok vært hakket kulere hvis han gikk på Kongsgård, men den gang ei. Han er en ekte skap-steiner-kid, som går med eurytmikjole og blomsterkrans når ingen ser ham.Også snakker han tysk, engelsk og norsk som en gud.
Før i tiden var soundtracket til Bjørn dette:

Pottan Pat, Pottan Pat
Med sin fatte og hvide taaaaatt!
Alltid tidli yyyte,
På sin pottan ryyte,
tar han heile potten med et miiiiiil!!!!

Dette ble gjerne sunget opptil 1000 ganger på en dag, med krystallklar stemme uten et eneste hint av falskhet, i årene 1994-1995, fra en liten søt gutt med platinablondt hår. Hvis du lurer på hvilken sang det skulle være så sjekk ut denne linken: http://www.youtube.com/watch?v=oLzgj-QfPbI
Jess. Det var Bjørn i et nøtteskall.

Dagens

Dagen i dag var en festlig dag. Her er dagens høydepunkt:

- At Elena var hos meg når jeg voknet. Det var lenge sia gitt!
- Et kolosalt morsomt fall på vei til bussen. Hahahaha. Jeg ler fremdeles.
- Film i SOS´en som var fryktelig festlig. "Salmer fra kjøkkenet" hoho. "Jeg MÅ dusje neste uke" :P
- Minibanken som åpnet seg opp når vi lente oss på den. Ja, det er et fenomen jeg aldri før har sett. Den bare åpnet seg opp som en elektrisk skyvedør og viste oss invollene til minibanken.
- Når Elena var så slaff i klyfa at hun mistet telefonen sin oppi kaokoppen på Sjokoladepiken
- Jeg bestemte meg for å kalle kakao for "kao" fra nå av
- Jeg tok toget fra Stavanger til Egersund for (nesten) ingenting
- Jeg spiste kinamat<3
- Min snart ferdige lue har ikke så veldig mye kondom-form lenger
- Jeg så at de har begynt å produsere julebrus i brus-øl-cider butikken/fabrikken i Egersund. Vet ikke om jeg er glad eller sur for det:P

Selv om alt dette utgjorde en moro dag, så skal jeg fortelle litt om mitt katastrofale fall. Haha.
Så. Jeg og Elena var ganske treige av en eller annen grunn i dag morges. Så når vi endelig kom oss ut av huset begynte vi å traske rimelig fort mot bussen. Heldigvis hadde vi rukket å lage oss te og kaffe før vi gikk, så vi hadde hver vår kopp i hånden, jeg hadde den fiiine som jeg fikk av Mette og Ida til bursdagen min (Tusen takk<3) og Elena hadde min gamle luser-kopp. Elena hadde i tillegg til kopp og ryggsekk også en gigantisk bag som veide sånn ca 100kg. Siden hun hadde så mye å bære på, så tok jeg koppen hennes.
Så der travet vi oppover bakken mot busstoppet, jeg med en kopp i hver hånd, og hun med en svær bag. Når vi har komet ca halvveis opp bakken, ser vi at bussen runder hjørnet. Da vet alle drevne buss-folk at det bare er til å løpe det beina bærer. Så vi løp som vinden oppover bakken.
Når vi er rett ved innkjørselen der solliveien munner ut i hovedveien, åltså RETT ovenfor busstoppet, skjer det. Jeg faller. Så lang som jeg er, rett på trynet, midt i veien. Når jeg ser opp etter et sekund på bakken ser jeg rett opp i ansiktet til Ida. Jeg begynner å le, noe som er ganske stress når du har løpt i oppoverbakke i et minutt og er rimelig andpusten. Jeg kikker på Elena som roptet: går det bra? med en meget alvorlig mine. Så jeg ler og ler og prøver å komunisere at det gikk bra. Og hun ler og ler. Jeg ler, Ida ler, Elena ler. Det var fryktelig underholdende.
Mens jeg enda ligger der på bakken ser jeg bussen kjøre stille forbi en meter ifra. Jeg ler enda mer og støtter meg i Elena sin te som er sølt over alt for å reise meg opp. Jeg ler så alvorlig mye at jeg ikke klarer å tenke på å rekke bussen. Når vi har ledd en god stund går vi til busstoppet, jeg noe forsiktig i frykt for å falle igjen. Jeg titter ned på mitt venstre bukseben som avslører en rift på kneet med en ganske vondt og blødende sår bak. Jeg flirer litt i skjegget mens jeg tar meg en slurk av min nå litt bulkete og oppskrapte kopp. Senere på dagen oppdaget jeg et ganske stort skrubbsår på venstre albu i tillegg. For en strålende festlig morgen, til tross for skader !

Vær

Hehe. Ok, det er kanskje litt teit å snakke om vær, som de fleste vet så blir jo dette temaet brukt som småprat-tema dag ut og dag inn. Men hvorfor i alle dager skal vi se på det som et kjedelig tema bare fordi vi snakker om det med mennesker som vi kanskje ikke vet hva vi skal si til? Jeg for min del snakker om været med alle. Jeg liker været. Eller, ikke alle typer vær, men jeg liker å snakke om været. Ikke fordi jeg ikke har annet å snake om, men fordi jeg synes det er interesant. Har du kanskje sett ut på morgenen når du står opp? Eller på kvelden? Eller en tåkete aften? Været er vakkert og kult og interesant. Sådetså.

Men det som irriterer meg ved været er ikke det samme som alle andre som bor i Stavanger irriterer seg over. Jeg irriterer meg nemlig ikke så mye over regn og vind! Hehe. Ikke irriterer jeg meg for snø heller, når den tid komer. Tvert imot, jeg elsker snø. For meg kunne det vært snø hele året! Tåke er og en av mine favoritter. Det er så kult når tåken ligger overalt og du nesten ikke kan se noe. Ja, vær er som sagt generelt kult! Jeg sier som en eller annen regntøyreklame: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!

Det som irriterer meg med været er at det aldri klarer å bestemme seg for hvordan det skal være. På høsten er det værst. Hva i alle dager skal jeg kle meg med når jeg på ingen måte kan forutse hvilken vending været vil ta? Det er fryktelig vanskelig. For jeg liker ikke å være for varm eller for kald, å bli bløt eller sølete, jeg vil vite hvordan været skal være når jeg kler meg. Men neida. Det er klin umulig, spesielt i Stavanger. Bare i dag har det vært skinnende sol, overskyet, kaldt, varmt, pøsregn og yr. Woho. Hva i alle dager skal jeg kle på meg da?
I dag tok jeg et dumt valg. Ullgenser. Selvfølgelig fordi det var kaldt i morges når jeg gikk ut. Men så, etter en time på skolen var det jammen solskinn, og genseren min er altfor varm. Ikke kunne jeg ta den av heller, for jeg har verdens styggeste genser under. Så da satt jeg der i varmen. Og tenkte på været. Dustevær.
Et annet dilemma er når du tror det er varmt. Eller, at det er varmt på morgenen, også plutselig blir det kaldt. Så sitter du der i shorts og t-skjorte, med gåsehud på hele deg, og hakker tenner. Jippii.

Lua mi

Jeg hekler en lue. Den er helt brun og skal ha sennepsgul dusk på. Den skal bli skikkelig kul. Eneste problemet er at jeg ikke kan hekle. Jeg kan strikke og sy, men ikke hekle. Jeg har aldri lært det, selv ikke på steinerskolen. Midt i hekle-perioden bodde jeg nemlig i Spania. Ja, suger når det skjer!
Det vil si, jeg kan jo hekle, men ikke bra. Jeg kan hekle rundt og rundt, men ikke mer. Ikke kan jeg starte eller slutte eller noe annet enn å lage rette masker rundt og rundt. Flotte greier, for en lue er ganske komplisert å hekle. Ikke bare må du hekle rundt og rundt, men du må tenke hvordan det skal være i tillegg, tenke om jeg må lage 2 masker i ett hull eller bare en maske i ett hull og så videre og så videre. Det er skikkelig stress. Og i tillegg får jeg vondt i langefingeren min på venstre hånd. Men til tross for alt dette hekler jeg min egen lue. Og den skal bli kul som få.

Jadda

Wæ

Hvorfor i alle dager lager mennesker skummle filmer? Jeg forstår romantiske, action, komedie og det meste imellom, men skrekkfilmer? Hva er poenget? Hvor gøy kan det være å lage en film der alle som ser den holder på å gå ut av kinosalen fordi de er redde? Personlig er jeg ikke glad i skrekkfilmer. Men, jeg ser på dem alikevel. Og jeg blir like redd hver gang, og hver gang lover jeg meg selv at jeg skal slutte med det tullballet. Men neida. Gang på gang sitter jeg der og gjemmer meg for monstre, spøkelser, voldtektsmenn og psykopater med fingrene i ørene og så smale øyne at jeg bare såvidt klarer å skimte handlingen.
Min største bekymring er skuespillerne. Stakkars mennesker! Tenk å løpe rundt med en "gal voldtektsmann" bak deg, gang på gang! Selv om det ikke er ekte, må det være fryktelig skremmende og ikke minst traumatisk. Jeg hadde trolig blitt gal hvis jeg måtte spille i en skrekkfilm. Jeg tviler ikke på at minst 90% av alle som har spilt i en skrekkfilm har fått alvorlig problemer i ettertid.
Min stakkars far har alvorlige problemer med skumle filmer. For ham er ikke problemet at han ser skrekkfilmer, for det nekter han. Hans problem er at det i nesten alle filmer finnes et skremmede moment. Hvis det i en film for eksempel hopper en mann fram fra bak en dør, eller kameraet snur seg i en merkelig vinkel litt raskere enn vanlig, da blir pappa redd. Ikke sånn mandig redd, at han rister på hodet og ler en liten "høhø" latter. Han hopper, roper og banner. Etterpå er han skvetten som få. I grunnen ganske lite mandig. Som oftest blir han sint fordi noen har gjort en så idiotisk ting som å gjøre filmen om til en skrekkfilm. Dette skjer rimelig ofte, for min far har mange filmer.

Elenas betrayl

Nå hadde jeg gledet meg til Elena kom hjem. Slik at vi kunne se Greys og de. Ja, jeg savner henne. Men kommer Elena hjem? NEI. Den forræderen skal visst plutselig til Drammen, verdens desidert styggeste by med ca 3 innbygere. Du tenker kanskje "stakars Elena, hun må få gjøre hva hun vil" men der tar dere feil. I og med at Elena bor alene har jeg selv utnevt meg som hennes verge (uten at hun vet det) så hun skal i prinsippet gjøre som jeg sier. Men neida. Her drar hun til Drammen uten at jeg vet om det eller har et ord å si. Bitch. Hva mener hun jeg skal gjøre denne helgen? Hæhæ? Bitch. Takk for ingenting! :( Hardt å være forelder! Det er synd på meg.

Alle dere andre som er på ferie i ferien, jeg savner dere og, men som dere forstår så hadde jeg og Elena unevnte planer, som hun tråkket og tygde på uten å tenke på andre.

Addictions

Høstferien er en superb tid til å være avhengig. Selfølgelig mener jeg ikke ting som folk vanligvis assosierer med ordet avhengig, nemlig dop og alkohol og de, men andre, koselige ting.
Ta meg forreksempel. Jeg er for tiden avhengig av blant annet Harry Potter og Greys Anatomy. Det er ikke er ekstremt behov jeg har for disse tingene, jeg begynner ikke å gråte, skjelve og hikste hvis jeg ikke får lest Harry Potter på sengekanten, men jeg må si at jeg klart kjenner et lite stikk i hjertet.
Det som er litt nedtur med å være avhegig av slike ting er at disse tingene tar slutt. Harry Potter bøkene er tilsammen ikke mer enn ca 3599 sider, og til nå har det bare kommet ut 3 sesonger av Greys Anatomy. Nå sitter jeg med andre ord med skjegget fullt av postkasser når jeg har under 200 sider igjen av den siste Harry Potter boken, og når jeg i tillegg har lånt Greys sesoong 3 av Tone, men ikke kan se mer fordi Elena er i Belgia. (Du tenker kanskje at jeg har lest de andre 6 HP bøkene i ferien, men det har jeg altså ikke. Sommerferien er og meget bra for dyrking av avhengigheter. Greys har jeg sett på spreng med Elena i det siste. Vi pløyde oss gjennom de 2 første sesongene på ca 2 uker. Jeg er meget stolt.)
Jaja. Heldigis er denne typen avhengigheter lette å justere. Jeg kan justere min Greys Anatomy avhengighet til å bare være avhengig av serier generelt. Da kan jeg ta en hvilken som helst serie og kose meg glugg ihjel. Jeg kan og ta en hvilken som helst bok og bli oppslukt av den. Flaks for meg at jeg har både Sex and the city, Friends og Frustrerte Fruer, i tillegg til 3 stappfulle bokhyller for hånden når det faktisk er 5 dager igjen av høstferien.

Gamle og søte

I dag hadde jeg fysikkprøve. Det gikk ræva, men samma det, nå har jeg mer eller mindre tatt høstfeire og det er jo digg.
Selv om vi hadde 4 timer på en 2timersprøve, gikk jeg når klokken var ca 1030 eller noe. Dumt gjort, men alikevel.

Når jeg satt på bussen på vei hjem, så jeg noen søte mennesker jeg har sett før. De er skikkelig gamle, vanskelig å si et eksakt tall, men de er rynkete nok til å være ca 1000.
Uansett, jeg har sett disse menneskene før, og grunnen til at jeg husker dem igjen er ganske sjarmerende.
Disse to gamle menneskene er rett og slett noe av det mer bemerkelsesverdige jeg har sett i mitt (ikke så) lange liv.
De tar alltid bussen, eller, jeg ser dem alltid på bussen, så la oss si at de alltid tar bussen. De sitter alltid ved siden av hverandre. De snakker aldri sammen. Begge smiler og ser glade ut, de holder hender og ser rett og slett forelsket ut.

Du tenker gjerne, javel, et gammelt par. Men, hvis du studerer dette paret, så vil du etter en stund legge merke til at de alltid sitter og ser samme veien. Hver gang en av dem snur hodet, snur den andre hodet, og hver gang en av dem smiler til en forbipasserende, smiler den andre og, hver gang den ene beveger seg, beveg den andre seg.
Ofte sitter de å ser ut av vinduet på bussen. Av og til ser en av dem noe den andre ikke ser, og dulter borti nummer to. De sier ingenting, men peker og ser på hverandre.Som om de forteller hverandre hva de ser og hva de synes om det, men de sier ingenting. Noen ganger beveger den ene leppene, men det kommer ingen lyd. Så smiler og ler de begge, eller begge ser alvorlige, betenkte eller forundrede ut, som om de har fortalt en vits, sett noe fælt eller urovekkende, alt etter som. Utenfor vinduet er det som oftetst helt normale tilstander. Ingenting spesielt morsomt, urovekkende eller fælt. Så fortsetter de å stirre ut av vinduet, helt til det skjer noe igjen.

En dag satt jeg ved siden av dem på busstoppet. Mannen så noe på bakken og dultet borti konen og pekte på det. De sa ingenting, men konen smilte og nikket og de vekslet blikk og mannen reiste seg opp, gikk et lite stykke og bøyde seg ned. Han plukket opp en liten mynt og stavret seg tilbare til sin kone. Hun tok imot den og begge smilte og lo godt, som om de nettopp hadde mimret over noe som skjedde for lenge siden. S la hun mynten i lommen og de fortsatte å vente på bussen hånd i hånd.

Det jeg prøver å forklare her er at det gamle bussparet snakker til hverandre uten ord. Hele tiden gjør de det, de ler og koser seg i hverandres selskap, uten å si et ord til hverandre. De forstår hverandre, uten at de trenger å snakke for å forklare. De kjenner hverandre så godt at de vet nøyaktig hva den andre skal si, hva den tenker og hva den føler. De ser ut til å utfylle hverandre så uendelig perfekt, at jeg ikke klarer å se for meg en av dem alene.
Jeg lurer meg på om de er så lykkelige som de ser ut? For et liv de må ha levd i sammen, de ser ut til å ha assosiasjoner til alt, interne historier om alle ting de kjører forbi mellom Stavanger og Sandnes. De har ingenting usagt, de trenger ikke en gang fortelle den andre hva de ler av, begge vet hva den andre syns er morsomt, og ler med, dette har de gjort hele livet. De ser ut som om de har tilbrakt hvert minutt av livet i hverandres selskap, at de kjenner hverandre som de kjenner seg selv.

Tenk å ha et slikt forhold. Å leve med en person som kjenner deg ut og inn, vet hva du vil le av, gråte av, bli forskrekket av eller sint av. Tenk å kjenne en person så godt at du vet nøyaktig hva de foretar seg i alle dagligdagse og kanskje mindre dagligdagse situasjoner? Det er da jeg begynner å lure på hvor godt jeg faktisk kjenner meg selv.
Det er rart å tenke på at to mennesker som bussparet kjenner hverandre så godt at de ikke snakker, men jeg ikke aner hva jeg holder på med, og jeg er bare en person.

Idas betrayal

Ok, so, if you are wondering why Im writing in english, it is a long story, so I wont explain it.

Anyway.
As many of you know I have a band. A band consisting of me and my friend Ida. The band is kinda new, we just wrote our first song on sunday. Haha. The song rocks!
The band is called "Hockeypulver for FAEN"
The name comes from the worlds best candy, Hockeypulver. Its this powder that tastes like the inside of Tyrkisk peber. Mmmmmmmm. Its good!
So, as you may have guessed, me and Ida eat alot of Hockeypulver. Especially when we have band-practise. Or, we used to until Ida suddenly decided that she was not going to eat candy of any kind before after the fall-break, which starts in one week.

Last sunday, when we were having band-practise, I went upstairs in my room to get som Hockypulver and i asked her if she wanted to have some. I assumed she wanted, so when I stood in the stairs with two cannes of Hocheypulver, and heard her say "Nei takk" (means: no than you) it was a real shock to me. It was like my morld stopped and I heard her words over and over, trying to understand the meaning. I asked her "WHAT?" and she cooly explained the situation. I was shocked. It is sick to me that someone even would give up candy for over 3 weeks, but when this includes the national-candy of your band, it is even more crazy. I ask you Ida; WHAT do you want us to eat on our next band practise? :(
Its sad. But Ill work hard to insure that the band does not die because of this little bump-in-the-road. We can get through this!

This is one of the songs Hockeypulver for FAEN sings. I know its kinda lame to sing songs that we havent writen ourselves, but whatever. We have to learn how to play properly guitar before we can make more songs:P hehe. But this is actually one of my favorite songs. Its my Bright Eyes<3 I have played it 109 times on my iTunes. haha.
But as I said, we have made one song, Ill keep you posted! :)

This is the first day of my life
I swear I was born right in the doorway
I went out in the rain suddenly everything changed
They're spreading blankets on the beach

Yours is the first face that I saw
I think I was blind before I met you
Now I don’t know where I am
I don’t know where I’ve been
But I know where I want to go

And so I thought I’d let you know
That these things take forever
I especially am slow
But I realize that I need you
And I wondered if I could come home

Remember the time you drove all night
Just to meet me in the morning
And I thought it was strange you said everything changed
You felt as if you'd just woke up
And you said “this is the first day of my life
I’m glad I didn’t die before I met you
But now I don’t care I could go anywhere with you
And I’d probably be happy”

Morro på søndan

Ja. 

Nå har jeg nettopp sett "den siste revejakta" haha. Jeg ler fremdeles inni meg og anbefaler den på det aller sterkeste! Hoho. 

Det er forresten blitt kaldt ute hvis det er noen som ikke merker det. Hvis det ikke var for at jeg var ekstremt redd når jeg kjørte hjem fra byen på min litt vel skranglete moped, ville jeg vært fra meg av begeistring over antydningen til is. Kaldt <=> votter <=> skjerf <=> is <=> snø <=> kjærleik <=> snowboard <=>  <3<3<3<3 

Siden jeg har ekstremt lite å gjøre en sen søndagskveld, har jeg to morsomme ting å vise. 

Den første er en vakker bildeserie av noe fryktelig som hendte meg her en dag jeg og Elena skulle en tur på Europris (mmmm, cider<3).>

Det andre jeg hadde tenkt å snakke om er et nydelig og vakker dikt som ble skrevet til meg her en dag jeg gjorde noe hyggelig for en person som først senere innså at dette var hyggelig. Ikke bare var det hyggelig, det var også nobelt og ikke minst det rette å gjøre! 

Det ble skrevet til meg på rosa papir og ser vakkert ut! 

Men når jeg tenker meg om så har jeg ikke lyst til å dele dette vakre diktet med verden. Jeg vil bare si til personen som skrev det: Du er D.I.G.G! Du vet selv hvem du er! 

God natt

Kirkeklokker

For de som vet hvor jeg bor så vet de kanskje at jeg bor rimelig nær en kirke. Hinna kirke. Verdens aller styggenste kirke, med murstener og tre om hverandre og en meget knæsjgrønn dør. Men ille som det høres ut, det er ikke det værste med Hinna kirke folkens. Kirken har uheldigvis kirkeklokker. 

Hva i all verdens land og rike er poenget?!? 

Selvsagt, kirkefolket må kalles inn til gudstjeneste og dåp og bryllup og konfirmasjoner og begravelser og altsalgs annet. Men når kirken har levd i 2008 år, og det har vært for vane i Norge å gå i gudstjeneste hver søndag i nesten like mange år, lurer jeg på: HVEM av kirkefolkene er det som ikke husker at det er gudstjeneste hver søndag? Og at det er til samme tid og forhåpentligvis samme sted? 

Det er nødt til å være noen som aldri klarer å huske det, for jeg ser ingen annen grunn til at kirkeklokkene skal ringe 3 ganger hver bidigste søndags morgen og vekke opp alle som sover. 

Kanskje det ikke vekker alle som sover, men det vekker i det minste meg! Hver søndags morgen vokner jeg av Pling-plong-pling-ploooong-plong-pling-pliiing-pling-plong-plong-plong-plong-pliiiiiiing-pllong-pppploooong-pliiiiiiiiiiiiinggg!

Det værste med plingingen er at den ikke er rytmisk. Som du kanskje ser på måten jeg har skrevet det på er det ingen rytme, ingen fast plinging. Bare masse tull som strømmer ut fra kirkeklokkene. Ringeren i Notre Dame kunne i det minste lage ordentlige melodier, kanskje Hinna kirke skulle skaffe seg en ordentlig ringer, som kan dingle fra klokke til klokke, og snakke med steinstature. Det hadde vært noe. 

Og det varer og varer og varer. I ca 10 minutt. Kanskje det ikke varer fullt så lenge, men det virker i alle fall slik! 3 ganger 10 minutt. For dem som er kjappe i hodet ser de gjerne at dette tilsammen blir en halv time. Hver søndags morgen. Når men først vokner av disse forferdelige, intrengende lydene, er det med andre ord ingen sjangs til å sovne igjen. Eller, jo. Men hvis man er så heldig at man sovner, blir man vekket opp igjen om ca en halvtimes tid av en ny runde. Hvis man DA klarer å sovne blir man igjen vekket av en ny runde om ca en halvtimes tid. Woho. Det er ingen mulighet til å prøve å ignorere ulyden. 

Det er som en vekkerklokke man har glemt at men har skrudd på. En bisarrt høy ringeklokke, uten melodisk eller rytmisk sans, som skrur seg på igjen selv om man ikke trykker på snooze.

Iriiterende? Meget. 

Andrea

Hei! 

Så hadde jammen jeg også laget meg blogg du. Jadda. Det var sånn det skulle være i dag. Akkurat sånn ja. Okei (Mette, den var til deg) 

Kan jo i grunnen si at det er ikke min feil. Det er ehh. I alle fall ikke min feil. 

Men, nå tenker du sikkert at jeg er litt selvopptatt, narsisistisk om du vil, på grunn av navnet på bloggen min "andrea-nothingmore". Men der tok du grundig feil ja. For det er faktisk sånn at den tittelen er skikkelig dyp. Nothing more betyr ikke at det bare er meg det handler om på denne bloggen, det er nemlig navet på et band som har en sang som heter nettopp Andrea. Ikke det at jeg har et spesielt forhold til dette bandet, har faktisk bare hørt litt av sangen som heter Andrea, bare fordi den heter Andrea. Den er ganske middelmådig, men har et fett navn! 

Ok, så grunenne til at jeg begynte å blogge er: 

- Ida sin blogg er kul

- Jeg kjeder nesten livet av meg

- Det var sånn det skulle være i dag (igjen, METTE!) 

- Jeg har masse lekser, blant annet nynorskstil og fysikkprøve

- Jeg har ikke noe å finne på for øyeblikket og fikk vondt i hodet av all TV tittingen

Så ja. Hvis ikke dette er dødsbra grunner så vet ikke jeg.